Like før jeg dro hit, til Canada, var jeg veldig forberedt. Jeg tenkte med meg selv at jeg ikke kom til å få hjemlengsel, rett og slett fordi jeg var så utrolig klar for å komme meg bort. Jeg tenkte også at det ikke var noe vits i å savne menneskene i Norge, når jeg visste at jeg kom til å se dem om et halvt år igjen, uansett.

Den tredje dagen min herkom det en ekstem lengsel innover meg. Jeg forsto ikke engang hvorfor jeg hadde valgt å dra, og jeg visste at jeg kom til å sette så utrolig mye mer pris på alt jeg hadde i Norge, når jeg kom hjem igjen.

Men, tiden har flydd avsted, og nå sitter jeg her, med èn venn, og noen få bekjentskaper. Jeg snakker nesten ikke på skolen, og jeg føler meg ikke helt som meg selv. Skolefagene går ikke så bra som de ville gjort i Norge, og å skrive åtte sider om nuclear energi frister ikke. Likevel fins det ikke et snev av hjemlengsel i meg.

Tre måneder er ikke mye, men det er alt jeg har igjen her. Jeg kom nettopp hit, og jeg drar snart igjen. Jeg får helt vondt av å tenke på det. Bare tanken på å dra fra vennene her, og kanskje aldri se dem igjen, er helt grusom.

Nå spør jeg ikke lenger meg selv hvorfor jeg ville forlate alt i Norge, nå spør jeg hvorfor jeg ville komme hit, for så å måtte forlate alt igjen.
Jeg hadde rett da jeg sto på Gardermoen 22. januar; det er ikke vits å savne noe jeg snart kommer tilbake til.
Hva kan jeg fortelle meg selv når jeg står i Regina, 15. Juli?