En dag igjen til jeg i teorien skal tre inn i voksenlivet. En dag igjen til jeg har annsvar for meg selv, fult og helt. En dag igjen til.. en ny dag starter.
Jeg vet mamma alltid vil la meg komme til henne, jeg vet jeg alltid vil ha et hjem å komme til når jeg trenger å være barn igjen. Jeg vet jeg ikke kommer til å slutte å be om lov til ting med det første.
I fem år har jeg gruet meg til dagen da jeg blir 18. Nå sitter jeg her, i Canada, og alt jeg gjør er å glede meg til å feire. Hva er vel vitsen med å grue seg? Livet går sin gang uansett, og alderen er bare et tall. 18 år høres ikke så skummelt ut lenger, og isteden for å være trist over alt som er over, er det bedre å glede seg over alt som kommer.

Likevel skal jeg bruke dette innlegget til å glede meg over alt som har vært, for det må da være lov?
Vi kan le litt av det sammen, over hvor mye rart vi har vokst opp med. Spesielt de materialistiske tingene, for det er de jeg har lyst til å skrive om.

Heldigvis for meg, dog jeg ikke tenkte på den på den måten for åtte år siden, har jeg en mamma som alltid har forhindret meg i å følge strømmen når det gjelder klær og leker. Med det mener jeg at jeg aldri fikk kjøpe de høye, sorte buffalo-skoene, og at jeg aldri har hatt en Mudd-bukse i skapet. Den gangen, da det var poppis, var jeg ikke spesielt begeistret for dèt, men idag kan jeg stolt si at jeg aldri, aldri fulgte den, noe merkelige, stilen.

Så, jeg har sittet en stund denne morgenen, og mimret tilbake. Hva forbinder jeg med min barndom? Hvilke kjente personer, tv-serier og hendelser? Her er en liten oppsumering:


Det første som slo meg var, som sagt, Buffalo-skoene. Både de med ekstrem-såle og de brede, fete kladdene(som mine foreldre likte å definere dem som). Jeg undres om det fins sko idag som vi om ti år kommer til å le av i samme grad som jeg ler av disse skoene nå? For, hva i alle dager så jeg i skoene til venstre? Hvem vet, kanskje de kommer på moten igjen.. Når det gjelder skoene til høyre, dere vet; de brede, fete kladdene, så kan jeg informere om at folk her, i denne byen, på min skole, fortsatt bruker dem. Jeg vet ikke, de er jo ikke like ille som de andre. Likvel, jeg mins de gangene jeg følte meg veldig fin med skjørt og de skoene til. Da er grensen nådd, for å si det slik.


Sesam stasjon! Jeg finner det rett og slett umulig å ramse opp barndommen uten å nevne dette fantastiske barne-tv -programmet.
Jeg husker hvordan jeg alltid lo av mamma og pappa når de snakket om før i tiden, men nå har jeg visst kommet i alderen der jeg føler for å nevne det selv; Barne-tv var så mye bedre før i tiden. Hva får barn ut av det som blir sent i disse dager, liksom?


Av en eller annen grunn streifet Myggen og Bjørn Dæhlie tankene mine når jeg satt her og mimret. Det skal sies at jeg faktisk var ganske god i sport da jeg var yngre. Og, før min gode vennine Kristine (for ikke å snakke om mamma)får heeelt noja når hun leser den uttalelsen; jeg mener ikke fysisk!
Jeg husker jeg kunne navnet på de fleste spillerne på landslaget, og Bjørn Dæhlie var en HELT.
Jeg har sett èn fotballkamp i hele mitt liv, som jeg faktisk fant interessant. Den kommer jeg aldri til å glemme(dog jeg ikke har peiling på hvem som spilte, eller hvem som vant, men, det var da heller ikke mitt poeng..).

Backstreet boys, og boyband generelt. Det var Anette som minte meg på denne delen av barndommen. For å være ærlig så var jeg under gjennomsnittet interessert i band, og dersom jeg likte noen var det mest sannsynlig fordi venninnen min gjorde det. Jeg hadde rett og slett ikke peilig!

Likevel husker jeg disse gutta godt, grunnet en opptreden noen foreldre hadde på barneskolen min. Det var åpen dag, og plutselig kom de kjørende, satt fram en røykmasking og danset og mimet til Backstreet boys'  Everybody!
Bilder, av typen dere ser til venstre, ble kastet ut til den elleville fansen (bestående av 6- 11 åringer).

A1 var for øvrig mitt yndligs boyband. Jeg oppdaget dem selvfølgelig ikke selv, - Mari likte dem, så da så jeg ingen grunn for ikke å bli en superfan. Jeg kommer aldri til å la Mari glemme; "Inger-Johanne, hvis jeg noen gang får tak i billetter til A1 konsert, vil du bli med da?".


Spicegirls. En av nittitallets hovedingredienser. Akkurat som meg boyband, hørte jeg heller ikke så mye på denne gruppen. Likevel vet jeg at de fleste på min alder ville startet big time mimring dersom en Spicegirls sang ble spilt.
Husker dere permene, og for ikke å glemme bildene som alle var gaaale etter å samle på?
Også her kom min mor inn, og forhindret meg i å bruke hele ukeslønna på dette samleobjektet, men, jeg husker fortsatt skolegården var full av mennesker og spicegirls-bilde-bytting(utviklet seg etterhvert til pokemon-kort og dracoheads)!

Når jeg tenker meg om hadde jeg vel egentlig ikke ukelønn. Jeg skulle i utgangspunktet få ti kroner hvis jeg ryddet rommet hver fredag, men kjenner jeg meg selv rett, gjorde jeg vel aldri det.


Hvilke, relativt materialistiske, ting og moter forbinder dere med barndommen deres? Jeg er sikker på at jeg kunne skrevet en hel bok om temaet, men tanken frister ikke så altfor mye akkurat nå.