Familien når Eve fortsatt var her. Hun dro tilbake til gruppa si på bursdagen min. Litt trist, for jeg trodde hun skulle dra på fredag, og igår fikk jeg plutselig vite at hun skulle dra på kvelden! Hun er fortsatt i byen her da, så forhåpentligvis treffes vi igjen før hun drar videre med gruppen sin til et annet sted i Canada.


Etter et stykke av denne kaken, var jeg passelig kvalm. Ikke fordi det var vondt eller noe, men jeg hadde rett og slett spist mer enn en familie burde spise på èn uke av sjokoladen mamma sendte meg. Norsk sjokolade er virkelig uimotståelig!


Se på alt jeg fikk i pakka fra Norge! Ja, den stratosposen spiste jeg så og si alene. Rart jeg følte meg en smule uvell? Skal forsåvidt sies at den tomme Twist-posen er min fortjeneste også.
Så, nå er det helt godteristopp for min del. Er jo snart på tide å lete etter en Graduation-kjole, og det ville jo vært koselig å få pressa seg inn i den..

Mamma sendte meg forresten et brev fra Garden også. Nei, du mor. Tror ikke du blir noen stolt gardist-mor. Beklager! Men, du har da alltids enda et håp i familien!


Huff, dere vet Steven? Gutten som ga meg rose for å være snill.. Vel, det viser seg nå at han.. liker meg. Mer enn en venn. Og, jeg har ikke en smule av de samme følelsene for ham. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, og jeg er livredd for at han skal be meg ut! Haha, vel, den tid den sorg..
Beklager at du måtte lese dette mamma, men det er ditt eget valg at du leser min blogg. Kan da ikke sensurere meg helt. Haha.

Jeg skulle forresten gjerne vist dere noen bilder fra bursdagsfesten Steven laget for meg, men jeg glemte camera, og bildene Eve tok skal, ikke under noen som helst omstendigheter, legges ut på internett.
Ikke fordi det var noe fyll og fanteri, bare fordi halvparten av klassens hankjønn, av en eller annen årsak, endte opp med å sitte noe lettkledd..(OK, DET DER VAR IHVERFALL WAY TO MUCH INFO FOR MIN MOR.)

Stopper der vi, tenker jeg!