Jeg fortalte tidligere om en 100% normal person jeg møtte i Vancouver. Vel, normal for meg. Altså, en venneobjekt. Haha, god forklaring!
Jenta heter Dorian, og etter tre dager med henne går hun under kategorien bestevenner. På en måte er det litt trist å få venner fra hele verden, men mest av alt utrolig spennende! Dorian er fra Mexico, og  de som tror det er ville tilstander i Norge angående denne influensaen, kan jo bare forestille seg situasjonen i hennes hjemland!

Neste fredag drar Weite og jeg til Moose Jaw for å hente henne der. Hun skal bo hos meg en hel helg, og du kan tro jeg gleder meg! Det er så deilig å være med mennesker jeg bare kan slappe helt av med; være meg selv, og ikke bekymre meg for hvordan engelsken min høres ut. Forhåpentligvis kommer sommeren hit i løpet av neste uke, for nå er jeg lei av dette pubertetsværet!
Da jeg dro til Vancouver var det 25 varmegrader i Gravelbourg, når jeg var i Vancouver viste gradestokken -9 her, og da jeg kom hjem snødde det. Idag stråler solen, men det er fortsatt for kaldt til å gå uten ytterjakke.
Man blir rett og slett aldri klok på dette stedet.

Og forresten: For dere som freaker ut av at jeg får besøk av en meksikaner: Hun har bodd i Canada siden september, så frykt ikke: ingen vil dø. -I hvert fall ikke med det første!