Tiden flyr dere, og snart er jeg tilbake i Norge igjen! Dog jeg prøver å holde humøret oppe har jeg mine tunge perioder. Jeg hadde nettopp en som varte i fem minutter, og jeg unner ingen den følelsen. Fysj, så teit.

Selvfølgelig har jeg mye å se fram til når jeg kommer hjem, men viten om at jeg muligens kun vil se 10% av menneskene her igjen setter jo et lite støkk i meg. Min familie og venner i Norge vet jeg at jeg vil se igjen uansett.

Dette er mest sannsynlig det vanskligste med utveksling, viten om at du må gi slipp på hjemmet, byen og vennene du har knyttet så sterke bånd til.

Men er det verdt det?
- Mer enn jeg noen gang vil klare å beskrive med ord.