Forrige uke fikk jeg jobb. Endelig! Siden første videregående har jeg labbet rundt, fra butikk til butikk, bedrift til bedrift, og spurt pent om de trenger ekstrahjelp. Svaret har alltid vært "Å neeei, dessverre, nå ansatte jeg nettopp en ny! Huff da, jaja, lykke til, da!", merkelig det der.

Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe i en veske- eller skobutikk! Av all verdens materialistiske ting interesserer disse to tingene meg mest. Jeg vet hvor mye jeg kunne bidratt med i disse butikkene. Jeg ville hatt all kunnskap om produktene jeg solgte, og verdens største smil om munnen. Jeg ville kommet på jobb i flotte antrekk, men høyhelte sko og elegante kjoler. Håret ville vært satt opp på en svært voksen og fin måte, slik at ingen ville tvile på at jeg kan sakene mine. Butikken jeg jobbet i ville blitt it-butikken, rett og slett fordi de ansatte der hadde peiling og så seriøse og interesserte ut. Jeg ville aldri i verden kommet på jobb i noe upassende; joggebukse ville aldri forekommet.
Når jeg får drive med noe jeg elsker er inspirasjoen nemlig på topp, og klesveien ville vært deretter.
Ja, veske- eller skobutikk ville vært den ultimate arbeidsplassen for meg.

Så, nå jobber jeg som renholdsarbeider på en medisinfabrikk; hårnett, hvit t-skjorte, blåkläderbukse stappet ned i hvite sokker og sorte,tykksålede sandaler.