29. januar 2009 pekte jeg meg ut en bestevenn. Får alt jeg peker på jeg, vet dere, så imorgen kommer hun på besøk. Høres jo helt sprøtt ut, men det var faktisk slik det startet!
Jeg hadde vært i Canada i en uke, og utvekslingsstudenten jeg bodde sammen med dro tilbake til Australia. Hun hadde introdusert meg til noen venner tidligere i uken, og Ellen var en av dem. Jeg bare forsto det liksom.. at vi måtte være venner, mener jeg.
For meg har det alltid fungert på den måten. Om det ikke fungerer helt fra starten er det liksom ikke.. meant to be. Klisjèliv.






Hun er HYSTERISK. Noen ganger dør jeg til og med av henne. Dør på den positive måten altså. Flyr opp og ler med englene, liksom. Dessuten banker hun meg ned i søla både når det gjelder høyde og sarkasme. Sarkasme er viktig. I hver fall om vi skal passe sammen. En gang iblandt møter jeg på mennesker som ikke FORSTÅR humoren min, og da dør jeg. På den negative måten.
Kristine har konkludert med at jeg har flere liv enn en katt. Dør kanskje litt i overkant for tida. Ord og utrykk, dere..ord og uttrykk..

Hey, rekk opp hånda de som forsto seg på dette innlegget!





... null reaksjon.