Jeg har ikke levd lenge. Ikke lenge nok til å ha sett muren falle, ikke lenge nok til å gråte over John Lennons død. Jeg har ikke sett mye  av verden, og jeg kan bare to språk. Jeg har enda ikke en jobb å gå til, og pengene mine får jeg hjemme ifra.
Noen vil kalle det uerfaren; jeg kaller det ungdom.

Du var her da muren falt, du hørte om John Lennons død; gråt gjorde du ikke, gutter gråter sjelden. Du har ikke sett mye av verden, og du kan bare to språk. Du jobber ikke lenger, og pengene får vi på trygd.
Noen vil kalle det ufør; jeg kaller det savnet.



Du var den som lærte meg om livet. Du holdt hånden min da den eldste i familien gikk bort, og du takket meg for at jeg holdt din. Selvfølgelig gjorde jeg det, selvfølgelig sto jeg ved siden av mannen i mitt liv da han trengte det som mest. Jeg ville stått der den dag i dag, samme hva det gjalt, men det går ikke. Det er ingenting å stille seg opp mot lenger.
Jeg prøver gang på gang å lene meg til den veggen du bygde opp for meg. Du var god til å snekre, det kan ingen si noe på. Jeg finner den støtten du ga meg, og jeg lar kroppen falle slapt inntil. Som regel treffer jeg, men noen ganger blir jeg svimmel og faller; noen ganger er hjørnet på huset så nære at jeg blinkser, og lener meg ut i tomme lufta; ut i den store verden. Da blir jeg redd, når veggen din ikke holder til det jeg febrilsk prøver å stå imot.

Jeg vil så gjerne strekke til; være den personen alle så i deg. Med årene har jeg forstått at jeg har store sko å fylle, og føttene mine trenger nok en livstid til å vokse seg så lange!
Vi er flinke til å snakke om deg her hjemme, og gråter sjelden Hvorfor gråte over noe som er godt? Du er hverdagen vår, og vi vil så gjerne gi veggen din det den trenger for å holde seg oppe.





Jeg trodde aldri jeg ville bli den jenta som mistet faren faren sin. Slike tanker var for uvirkelige til å i det hele tatt bevege seg inn i hodet. Likevel opplevde jeg å omgås mennesker som hadde opplevd akkurat dette, og jeg ble nødt til å tenke, en gang i blandt. Det gjorde meg gal. En gang kunne jeg ikke se på deg i dagevis; viten om at du en dag plutselig kunne forsvinne, var for skremmende for meg!
Jeg har hørt så mange si at om personen de elsket høyest i hele verden skulle gå bort, ville de helst hatt tid til å forberede seg. Hvordan kan man vel forberede seg på å si far vel? Hva gjør man?
Jeg vet ikke, og jeg vil aldri finne det ut heller.
Alt var over så brått. Du var her, så gikk du. Du kom aldri tilbake, og du lot meg bli igjen her.
Takk for at du skånet meg fra døden.



Gatene i hjembyen din er gråere enn noen gang. Jeg baner meg vei gjennom et mylder av dyr. Ingen personlighet, ingen livsglede. De spankulerer inn i butikkene, og griper til seg varene som gribber. De lever livet som om de bor i en medisinfabrikk, og stopper bare opp for maskinene som triller forbi.
Jeg er renholder på denne fabrikken. Uten meg ville ikke bedriften gått rundt, men det vet de ikke. De kommer inn i rommet og sier "Å, det er bare renholderen her inne!".
Du vet det, pappa; uten meg, og de andre ungdommene rundt meg, ville verden stoppet om noen få år. Du vet også det at livet ikke lenger er det samme som da du vokste opp, og du godtar det.

Du var den som lærte meg om livet, pappa, og nå trenger verden meg.
Men ingen ser meg mer.