ouch? Kjente den der, du..
Jeg har faktisk tenk på dette en stund, hvordan bloggen kanskje har mistet litt personlighet. Den forrige bloggen min var full av dype tekster, der vrengte den depresive hjernen min for dere, og ønsket dere velkommen.
Nå har jeg lest igjennom dem, på nytt. Velkommen igjen:









Det er klart jeg gjerne skulle skrevet som dette en gang i blandt! Livet går ikke konstant framover, og jeg er ikke konstant sarkastisk og i godt humør. Likevel har jeg kommet meg videre fra det livet som styrte meg den gangen.
Jeg er ikke lenger redd for å møte voksenlivet, jeg bekymrer meg ikke lenger for mine nærmeste vennskap, og jeg dro til Canada, og ga plass til meg på den benken jeg brukte 5639472048 metaforer på å beskrive.
Jeg sier ikke at det var noe galt med hvordan jeg skrev før. Tvert imot. Jeg klarte å beskrive følelsene og problemene mine ganske konkret og nært. Men, dere, MEN. Jeg har endelig kommet til det stedet den bloggen viste jeg lengtet etter!




Jeg har det bra med meg selv! Etter fem år med nesten uutholdelig dårlig selvtillit og usikkerhet har jeg endelig kommet på riktig spor!
Samtidig som bloggen ga meg mulighet til å uttrykke de vonde følelsene og dagene, fikk den meg til å klamre meg fast til den personen jeg ikke ville være, og det siste innlegget forklarte ganske enkelt hvorfor jeg så meg ferdig:



Jeg er uendelig stolt over den personen jeg har klart å utvikle meg til. Det jeg gikk igjennom var mer enn en vanlig tenåringskrise, og jeg kjempet hver eneste dag. Dagene er fortsatt en kamp, men nå har jeg selvtilliten og troen til å komme meg framover. Jeg ser stadig etter nye utfordringer og får et enormt kick av å mestre. Hvem gjør vel ikke det..

Tusen takk for fine kommentarer på forrige innlegg. Jeg forstår at jeg ikke trenger å skåne dere helt fra de innerste tankene mine, og lover å gi utøp for dem dersom jeg føler behov for det.
Likevel har bloggen i det siste vært et resultat av et svært lite innholdsrikt liv, og jeg har rett og slett verken store bekymringer eller gleder! Vit også at jeg ikke prøver å være en annen enn den jeg er. Sarkasme og ekstremitet(man kan nye ord av ALT! Lover.) har alltid vært mitt kjennetegn, og jeg skriver rett og slett slik jeg ville fortalt det muntlig!

Bare vent, dere. Bare vent til Kongen tar meg i sin favn og døper meg til gardist! Tror nok livet fortsatt har mange spenstige utfordringer til meg, og OM jeg skal klare dem! Klarer alt, jeg:)