Det går ikke akkurat unna for tiden. Her inne, altså. Huff, får bloggen til å høres ut som en fengselcelle.. De siste dagene har jeg nemlig vært så heldig å få tilbudt et liv av mine aller nærmeste, og med tanke på at det har vært mangelvare de siste ukene takket jeg selvfølgelig ja! Gårsdagen gikk med på roadtrip til Hamar, der jeg tok farvel med noe av det kjæreste jeg eier. Venner og skap, dere..

Jeg har jo snakket litt om at bloggen har mistet meg litt. Man får liksom ikke så mye personlighet ut av de innleggene jeg skriver for tiden. Det funker fint for meg, altså, og jeg tror ikke leserskaren bryr seg om det, men siden dere er en slik herlig skare, vil jeg vise dere meg. Bare i noen minutter.
Da jeg endelig får livet mitt tilbake, er det sang som vil stå i fokus. Sang er omtrent alt jeg er (+ a little bit of Harry Potter og marsjering), så her får dere meg. På sølvfat og alt.
................et ganske crappy og gammelt sølvfat for øvrig. Filmkameraet ville TYDEL.IGVIS ikke vise meg fram til verden, så jeg måtte ta til takke med et lite fotokamera. Ikke slå, da, selvom lyden er til å BANKE OPP. Det er over på to minutter og sytten sekunder. Lover.