Jeg er alene. Mamma og Emilie dro til London igår. Når folk drar til militæret ser jeg for meg tårer på togstasjonen, og hvite lommetørklær som vinker farvel.
Imorgen setter jeg meg på bussen med en grå, liten bag, og ingen vil vite hvorfor. Jeg kommer til å gå på toget, uten å se meg tilbake, for ingen vil stå der med blanke øyne. Jeg trenger ikke si trøstende ord om at jeg snart kommer en tur hjem igjen. Perm om noen uker. Ingen der trenger å høre.
Jeg er ikke bitter, bare spent. I nitten år har jeg bodd i dette huset. Jeg har gått mine første skritt, og sett en pappa ta sine siste. Jeg har sittet i sofaen i etasjen under og hjulpet familien videre. Vi er en fantastisk gjeng, vi tre jentene. Vi klarer alt, liksom. Ingen har gitt meg så mye styrke som de to som snart skal bo i dette huset alene. Uten meg. Jeg håper, egentlig vet jeg, at jeg har styrket  båndet vi har. Hadde det ikke vært for det båndet ville det ikke  vært like lett å dra imorgen. Da ville jeg ikke sett like lyst på det faktum at jeg drar alene, uten verken klemmer eller forevigede pixler på togstasjonen. 
Et helt nytt kapittel starter nå, men uten de forrige ville ikke dette vært verdt noe, og ofte må jeg gå tilbake for å forstå de neste. Det er kanskje vanskelig for meg å forstå meg på alt livet vil bringe i framtiden, men jeg vil så gjerne si at dette alltid vil være hjemme.


 Er det rett av meg å si at få kan føle seg så knyttet til et hjem som jeg gjør akkurat nå? Hver eneste planke i dette huset er gjort solid av pappa, hvert eneste rom er tegnet av ham. Hver eneste gardin er sydd av mamma, hver eneste vase og hvert eneste bilde er betydningsfult plassert av henne. Over halvparten av bildene er enten laget eller er av søsteren min og meg. Er det rart dette er hjemme? Jeg er jo i veggene, jeg kjenner gulvet under føttene, og jeg føler taket over hodet.

 

Dette er litt som en klassisk, Amerikansk film. Eldstebarnet drar i militæret, og igjen sitter mor og søster. Men jeg gjør det frivillig og med all støtte jeg kan be om. Og jeg kommer hjem igjen, helt sikkert.