Jeg-lever. Nesten. Føles ihverfall slik ut akkurat nå. Jeg kan ikke tro at det kun er fire dager siden jeg blogget sist! Dagene i militæret er så gru-fuckings-somt lange.. Idag sto jeg opp klokken halv fem for å rydde i skap, stryke uniform og klistre håret til hodet. Alltid like fint å både føle seg og se ut som en mann. De to siste dagene har vært ganske tunge psykisk, med mye indre frustrasjon som jeg ikke helt kan sette fingeren på. Jeg gir meg ikke, da. Aldri. Alle har vel dårlige dager, og dette er en tilvenningssak.

Befalet er flott, og jeg har nesten ikke rotet til noe som helst! Har sjeldent hørt navnet mitt, og det er som regel bra i rekruttperioden. Vi har lært å hilse både inne, med lue, uten lue, gående og i sivilt. Vi har til og med lært å sitte på buss. Det fikk vi innføring allerede første dagen. Jeg har lært så mye allerede at jeg verken har ork eller tid til å ramse opp. Løper for det meste rundt i konstant stress, eller står rett opp og ned i evig venting.

Prøver fortsatt å finne ut av bildeproblemet. Aner ikke hva som skjer med denne dataen. Hang in there. Får perm allerede neste helg (dog det føles et liv unna)..

Imorgen trenger jeg ikke stå opp før halv seks! Åhåhå, livet<3 Dessuten har jeg hørt rykter om at tjenesten er ferdig allerede fire! Livet<3, igjen.