Skal vi se.. hvor skal jeg begynne? Gårsdagen var stor. Full av beundring og respekt. Og spekket med smerte.

Man får et helt annet syn på ting når man kommer inn i denne grønne hverdagen. Man lærer, man ser, man må.. Soldater som frivillig har dratt til Afghanistan har alltid bare vært noe nyhetene på NRK har fortalt om. Jeg har aldri satt meg inn i deres situasjon, aldri tenkt at vi har samme grunnlag. Det har vi tydeligvis. Akkurat som meg dro de inn i førstegangstjeneste, frivillig eller ufrivillig. Noen av dem dro, mange dro ikke. Jeg er ganske sikker på at de fleste av soldatene som drar ned i forferdeligheten ikke hadde planer om å dra før de fikk prøve på kongens klær.



Igår kom soldater hjem fra Afghanistan, på juleperm. Jeg var der. I nypresset uniform, paradehatt og speilblange lakksko sto jeg oppstilt sammen med musikktroppen for å gi dem den velkomsten de fortjener. Jeg er stolt av uniformen min, jeg er stolt av å få være en del av dette, men hva har jeg å stille opp med ved siden av dem? Mennesker, akkurat som meg, som har valgt å bruke livet sitt, vel vitende om at bruke  raskt kan bli ofre, til å kjempe for andre mennesker, i et helt fremmed land, der det fins så mye grusomhet og smerte. Jeg følte meg liten, og jeg følte meg litt fjollete. Hva faen betyr det for verden at jeg har presset tidenes sylskarpe press i buksa? Jeg fortjener ikke skryt eller beundrende blikk på toget hjem i permuniform.. De fortjener.. De fortjener alt. Likevel er det jeg, jeg og kompaniet mitt, som blir skrytt opp i skyene for å være ledende innenfor drill. Forsvarets ansikt utad. Greit nok, men vi redder ikke liv, ok?

Forstår dere hvor jeg vil? Jeg er faktisk litt usikker, selv. Men dette er noe av det jeg tenkte da jeg sto med krampe under foten, og intense smerter i hele kroppen på den to timer lange oppstillingen igår ettermiddag. Respekt herfra til himmelen, soldater. Dere fortjener hele verden.