Dagen før juleperm ba (ber vel helst ikke. Beordrer heller..) løytnanten oss om finne svar på følgende:

Hva var det dere så fram til med dette året før innrykk?
Før man drar inn i en slik tjeneste, og nå tror jeg jeg snakker for en del, ser man bare det spennende og morsomme ved alt. Jeg gledet meg til å trene, komme i form. Jeg gledet med til mestringsfølelsen, og til å marsjere med så mange andre som faktisk bryr seg om å løfte armen nitti grader.



Så, ja.. Det gledet jeg meg mest til, og det er vel dette tjenesten som regel går ut på. Men ærlig talt. HEI REALITET. Det er ikke MORSOMT å trene. Jeg kommer sist i mål, og er selvfølgelig aldri fornøyd med dèt. Mestringsfølelsen av ting kommer ikke like raskt og sterkt som jeg trodde. Jeg må som regel finne fram super-egoet, for så å dra fram den følelsen jeg så absolutt bør unne meg en gang iblandt. Jeg sier ikke at vi ikke får skryt, for det får vi, eller at troppen ikke er mestere i gi skryt til hverandre, for det er vi, men følelsen er bare litt annerledes enn slik jeg trodde den skulle være. Det er ikke sånn.. MESTRING.. på en måte. Men den er der, det er den:-)
Marsjering er så utrolig mye mer enn hva man tror. Bare arbeidet som ligger bak den vendingen eller den svingen (åhhh, SVINGEN, vanskelig nok i et skolekorps!), er... ut av en annen verden! Leter du etter den følelsen jeg nettopp skrev om bør du komme til slo (sluttet orden, aka marsjering)- øktene våre, for å si det sånn.

Hvorfor er dere her?
Et utrolig godt spørsmål. Jeg dro på prøvespill, jeg ble intervjuet, og jeg fikk brev om at jeg herved jobbet som musiker..?!?! Fakta så syk at jeg gjentatte ganger nevner det for samtlige i troppen. Jeg jobber som fløytist, jeg.. WHÆT..
Men sånn i bunn og grunn da, dere, så ville jeg først og fremst på grunn av marsjeringen. Marsjering og jeg går hånd i hånd. Har dere SETT garden før, eller? Fantastiske Hans Majestet Kongens Gardes Musikktropp. Og nå er jeg en del av det.



Dessuten er det en utfordring uten like. Jeg er avhengig. Av utfordringer, altså. Jeg merker allerede, etter tre månender, hvor mye militæret har lært og gitt meg!

Hva er det som gjør det verdt å fortsette?



Å, hei..hvor skal jeg begynne, da? Jeg bare.. er forelsket. Forelsket i troppen min. På mandag skal jeg spørre om vi skal gifte oss, for da kan vi være sammen resten av livet. Disse menneskene, dere. Dette BEFALET. Ååå, jeg vil dø med dere, kp3. Forever and always!

Åhåh, og jeg som har lengtet etter ordre helt siden lille julaften, også viser det seg at jeg HAR fått det? Tullejente.