Tirsdag:
Fenriken: "Nå skal vi ta ut våpen. For på torsdag skal vi gå femten kilometer!"

Torsdag kom, og tordag gikk.. jævlig sakte. Jeg kastet på meg feltuniform, gru, stridssekk, hjelm, og hk-Bjarne for å begi meg ut på det tøffeste, fysisk,  jeg har gjort så langt i mitt liv! Vi ble kjørt i buss ut av leir, og satt av... langt vekk. Også gikk vi tilbake igjen.. Å gå i militæret er ikke som å gå i det sivile liv. To rekker, og i fenrikens tempo. Jeg slet med å holde følge allerede etter fem minutter.
Jeg skulle selvfølgelig gjerne fortalt side opp og side ned om denne turen, men jeg husker minimalt! Jeg vet at på ett tidspunkt begynte jeg å gråte, og pusten pustet ikke særlig godt lenger. Jeg bare.. klarte nesten ikke å puste! Jeg gikk ut av rekka, og fikk hjelp av befalet bakerst i troppen. Og vet dere hva? Han lot meg låne hunden hans!! Har aldri hatt så mye kjærlighet og hat innabors på samme tid før! Han bare.. DRO meg opp bakkene, og verden lå åpen. Unna vei, liksom.



..Helt til jeg ga ham fra meg, og.. Jeg begynte å gråte igjen..
Fenr: Åhhh, ka E det no, då?!
Nei..jeg er bare..utmattet
Fenr: E du utmattet NO?!
Ehh..nei! Jeg bare gråter igjen!
Fenr: No tar du deg sammen, også puster du ordentlig! Å stoppe e IKKJE eit alternativ!!

også fikk jeg hunden igjen:-).. og tenkte litt på hva faen det var jeg drev med. Men nå sitter jeg nå her.. og er vel fornøyd med livet. Vi klarer søren i meg alt, vi.

Kort fortalt, vel.