Savn...Det slår meg så pluselig noen ganger. Rett i magen, hardt, og uventet. Så utrolig urettferdig! Man flyr ikke på noen bakfra, da kan man ikke forsvare seg. Hvem GJØR slikt, da? Så her sitter jeg, kledd i grønt, druktet i savn, og helt ukjent.
På leir er det ikke mange som vet det. Nå kanskje, for jeg valgte å skyte det inn litt tilfeldig under en Etikk og miltærmakt- undervisning vi hadde.



"Er død et litt tabu tema? Hvorfor vil vi ikke snakke om det?" spurte presten Sveinar. Det er så typisk, forresten. Det kan da ikke være mange andre enn presten på Huseby som heter Sveinar.. Det er jo perfekt, da vet vi alltid hvem det er snakk om. Dessuten heter den andre presten Sofus. Vi er sikra.
Jeg tror ikke døden er tabu. Ihverfall ikke hos de unge idag. Vi snakker riktig nok ikke mye om det, men hvorfor skal man snakke om døden, egentlig? Jeg lever jo, og min intensjon er å fortsette med dette en god stund til. Det som skjer det skjer, vel..
Nei, selve døden er ikke tung å snakke om. Men andres opplevelser med den, derimot. Ikke nevn det. Usikkert område.
Etter pappa døde, for fem år siden,  har det aldri vært vanskelig for meg å snakke med andre om det.. Hvorfor skulle det være det? Hendelsen er en del av livet mitt, hendelsen er fakta. Hvorfor skulle jeg ikke ønske å snakke om mannen i mitt liv? Han hjelper meg hver eneste dag, han følger alt jeg gjør. Han lærer meg om styrke hver eneste meter av tre kilometers- testen, og han gir meg mot til å trykke på avtrekkeren på skytebanen. Hadde det vært opp til meg kunne jeg snakket om ham hver eneste dag. Tror dere ikke jeg er STOLT, eller? Jeg har jo en verdensmester av en far! TALKSHOW!
Nei, jeg snakker gjerne om det, men jeg forteller det helst ikke. Er det ikke ironisk at det er jeg som får medfølelse når jeg skal fortelle andre om min fars skjebne? KLEIN stemning! KLEIN.



ph x3: Jørstad

Jeg forstår det, jo. Hvordan responderer man når man plutselig får fortalt av meg at pappa ikke lever lenger? Ingen ord virker store nok, ingen trøstende nok. Dessuten er alt brukt opp. Ord, utrykk.. Alle ord du kan bruke i en slik sammenheng blir klisé! Men vet dere hva? Klisjé er en stor del av livet vårt. Kjærlighet er en klisjé, vennskap er en klisjé, gutter er en klisjé, jenter ER klisjé, og død er, uten tvil, en klisjé.. Det må til, og uansett hva du svarer i en slik situasjon er det greit! Jeg er over sjokket, livet mitt har gått videre, og akkurat da vi sitter der og snakker om det er det du som får alt dette slengt i trynet. Unnskyld.
Mitt poeng er at samtaler om død er hva du selv gjør det til. Tabuen er innbilning. Vi tror det er et forbudt tema. Gud forby at vi skaper anspent stemning! Åhåhå, Nordmenn, dere tar KNEKKEN på meg.
Vi er alle i samme båt:-)