Noen ganger, dere.. Noen FÅ ganger, opplever man ting man vil huske følelsen av resten av livet. I livet mitt er det musikk som settes høyst av alt. Av alt etter familie, kjæreste og venner så klart. I fjor, for litt over et år siden, hadde jeg min første opplevelse av denne typen. Musikklinja på skolen hadde konsert, og jeg sang meg til gullmedalje hos meg selv. Den kvelden har jeg levd på siden. Nå, litt over et år siden har jeg fått oppleve det samme igjen.
Igår gjennomførte musikktroppen sin siste ordentlige konsert. Vi befinner oss i Kirkenes, og konserten fant sted i kirken her. En ganske liten kirke, som ikke egentlig ser ut som en typisk kirke fra innsiden. Litt sydeninspirert, syns jeg. Men denne lille, pastellfargede kirken, dere. Den var full. Det er lenge siden vi har hatt en fullsatt konsert. Det kom til og med russere! Presten fra den russiske kirken var der, ikledd lang sort kappe, og et stor kors rundt halsen. Jeg syns det var helt fantastisk!



Vi spilte til gullmedalje igjen. Og jeg sang til gullmedalje, både for meg selv og den personen som betyr mest for meg. Sistnevnte gjorde konserten best av alt. Når kjæresten får tårer i øynene av sangen min, har jeg oppnådd noe langt over hva jeg noen gang kunne ønsket. Konserter har jo blitt en vane for oss. Vi gjør det støtt og stadig, men i går. Akkurat i går kveld, på den siste kirkekonserten jeg noen gang vil ha med Hans Majestet Kongens Garde, klaffet absolutt alt.