Kjæresten min er i militæret. Han går i sorte støvler som han pusser med skokrem og bomull hver dag. Han sier jeg er verdens beste, og at vi er gode sammen. Det er jeg enig i. Vi to alene er bedre enn verden.
Når kjæresten min smiler til meg tror jeg jeg kjenner på de følelsene de skriver om i bøkene. Varme, gelebein, og lykke. Først og fremst lykke.

Vi kjenner hverandre så godt at vi kan kommunisere gjennom folkemengder, selvom vi er ti meter fra hverandre. "Du er fin", mimer han, og jeg mimer det samme tilbake. Om to uker skal vi bo sammen helt på ordentlig. Da kan jeg fortelle hvor fin han er uten å mime. Vi to på 23 kvadratmeter:-)