INGER-JOHANNE

Det er altså noen enkelte oppmarsjer med Gardemusikken man aldri glemmer!  Fest blikk, liksom.

Hei Frode. Jeg går utifra at det er det jeg kan kalle deg nå, da samtlige medsoldater ser ut til å trykke fingern' av seg på facebook for å få ha en løytnant som venn..
Koselig at du har fulgt bloggen min gjennom dette grønne året, jeg setter pris på det. Håper selvfølgelig følelsen er gjensidig.
og du; unnskyld for den gangen jeg ikke utbedret armaturet på strykerommet etter å allerede ha fått om èn gang. Jævlig flaut. Takk for at du satt meg på plass!

EHEE, kos deg med kaffe og adm.off.-pulten, du.

ph.Gardist Ask

Nå er jeg sivil, dere. For alltid!:-)

ph: Kristoffer&moi

..åå, kommer jo til å savne det litt da:-)

Mitt liv som gardist, dere.. Gårsdagens ordre sa følgende: Alle SKAL ha med badetøy. Takk løytnant, tenkte jeg, og dro på velferdstur til Grense Jakobselv med resten av kompaniet og gardesjefen. For de som ikke forstår hva dette innebærer kan jeg gi dere følgende stikkord: BARENTSGHAVET. For pokker; BADETØY???* Vi talte oss på bussen, og kjørte grus-E6 ut til det forlatte landet. Det fins så mange forskjellige militærtjenester  at jeg knapt klarer å holde styr på alt sammen! Til og med ute ved elva styrer de grønnkledde! Forsåvidt ikke så rart, da det er her grensa til Russland går!
Vi sang med russiske folkehøgskoleelever, badet, og drakk saft fra store grønne tønner. Villmenn hele gjengen!


ph. Gardist Mork

Idag er siste dagen i nord. Halve troppen har allerede dratt, mens jeg er en av de heldige som får ta et senere fly! FlaksJ



*Apropos badetøy! For to dager siden vasket jeg min hvite yndlingsbikini med kjærestens grønne t-skjorter og sorte sokker. Den hvite bikinien kan dere se på bildet over.. 10 poeng til meg.


Noen ganger, dere.. Noen FÅ ganger, opplever man ting man vil huske følelsen av resten av livet. I livet mitt er det musikk som settes høyst av alt. Av alt etter familie, kjæreste og venner så klart. I fjor, for litt over et år siden, hadde jeg min første opplevelse av denne typen. Musikklinja på skolen hadde konsert, og jeg sang meg til gullmedalje hos meg selv. Den kvelden har jeg levd på siden. Nå, litt over et år siden har jeg fått oppleve det samme igjen.
Igår gjennomførte musikktroppen sin siste ordentlige konsert. Vi befinner oss i Kirkenes, og konserten fant sted i kirken her. En ganske liten kirke, som ikke egentlig ser ut som en typisk kirke fra innsiden. Litt sydeninspirert, syns jeg. Men denne lille, pastellfargede kirken, dere. Den var full. Det er lenge siden vi har hatt en fullsatt konsert. Det kom til og med russere! Presten fra den russiske kirken var der, ikledd lang sort kappe, og et stor kors rundt halsen. Jeg syns det var helt fantastisk!



Vi spilte til gullmedalje igjen. Og jeg sang til gullmedalje, både for meg selv og den personen som betyr mest for meg. Sistnevnte gjorde konserten best av alt. Når kjæresten får tårer i øynene av sangen min, har jeg oppnådd noe langt over hva jeg noen gang kunne ønsket. Konserter har jo blitt en vane for oss. Vi gjør det støtt og stadig, men i går. Akkurat i går kveld, på den siste kirkekonserten jeg noen gang vil ha med Hans Majestet Kongens Garde, klaffet absolutt alt.

ph. lillegutt

Jeg føler jeg er tilbake på pollenfestivalen 2010*, dere! Kompaniet og jeg har tatt turen til Nord- Norge, og øya klør! Holy jesus. Vi nyser og synger om hvor fagert landet er om hverandre her oppe! Men vi trives, ikke mange som kan skryte av å ha vært på turné allerede nå. I en alder av tjue år!
Vi har altså lagt ut på årets Norgesturné, og for tiden befinner vi oss i kalde (relativt varme, faktisk) nord. Her har vi lys 24/7, og mygg på døgnvakt.. Ahh, livet!

Akkurat nå er vi i Bardufoss. Her skjer det ingen verdens ting... Er det noen fra Bardufoss her? Hva gjør dere egentlig? Jeg mener etter klokken har vist 18.00, og senteret er stengt? Ingen kritikk for øvrig, jeg bare lurer. Det er jo mye..veier.. Hvor fører de? (Ikke foreslå Polarbadet nå, for jeg brukte et halvt liv på å gå til dette beryktede bassenget tidligere ikveld, bare for å finne ut at det for to dager siden gikk over til sommertider.. ).

Jeg klager ikke, da! Igår gikk lillegutt og jeg tur, og ikveld har vi vært på jakt etter de to t-skjortene jeg mistet i vask her for noen dager siden! GJETT, hvor de var a!

.....

Hos MILITÆRPOLITIET i nabokasserna! Det lønner seg aldri å stjele, dere. Den som ler sist ler best:)))


*Roskilde 2010.

Whoop whoop, nå er vi på g!

....tydeligvis ikke. Jeg har lagt ut videoblogg her.

ÅÅÅ! BLOGGEN ja!! Jeg kunne sagt at jeg har hatt SYKT mye å gjøre den siste tiden, men egentlig er jeg bare lat. Late Hans.
Dog må jeg si det blir lite tid til det sivile når dagene varer fra halv seks på morgenen til åtte på kvelden! Begynner vel å bli vandt med det, men tid er tid, og den strekker ikke alltid til! Til uka LOVER jeg å lage videoblogg, det er sannelig på tide. Har planlagt å filme tjenesten i flere uker nå, men Late Hans har ikke tillatt meg å være kreativ. Hans er en skikkelig dust. Ttyn, Hans.


Meg, før jeg traff Hans. Imorgen dimmiterer* han. Og alle hjerter gleder seg. Lover. Inviterer til dimmefest med boller og brus i Hjerterota imorgen kveld klokken 20.00!

Til uka begynner VM på ski og musikk- og drilltroppen skal bidra med sitt! Sees på TV, liksom. Nå blir jeg kjendis, og! Gleder meg!:) Bare synd at alt foregår i Holmenkollen! Kollen og jeg går IKKE hånd i hånd for tiden. Prøv å løpe opp og ned de bakkene på kortest mulig tid da vel. Sleng på noen minusgrader i tillegg så har vi definisjonen på hat og blodsmak langt opp i halsen. Gilde bør ikke regne med noe støtte fra meg, i hvert fall. Kollen-Wiener, du liksom. Ikke få meg til å LE.
Det er vel ikke lenge til jeg får høre de magiske ordene "LAGSKONKURRANSE OPP TIL HOLMENKOLLEN!!!", igjen, tenker jeg. Takk, Fenrik. Deilig å kjenne litt på livet! Heheh..


*Dimmisjon. Når du er ferdig med tjenesten, for resten av livet om du vil. Litt som å slutte i jobben. Jeg dimmer i september. Det orker jeg ikke tenke på.

Jeg presset paradebuksa, dampet paradejakka, og pusset paradeskoene. Parade ganger tre! Jeg satt opp håret, perfekt, ikke et hårstrå traff kragen.

Og så sto vi jeg der igjen. Full av beundring, lamslått av ærefrykt. Fredag forrige uke kom enda en tropp hjem på perm fra Afghanistan, og jeg var der. Gardemusikken var der, for det er slikt vi gjør, og det er slikt jeg er en del av nå. Hva skal man tenke, da? Verdens heldigste er jeg som får spille for dem, og hedre dem, men svak er jeg. Svak føler jeg meg ihverfall. Imorges, da jeg strøk arbeidsuniformen min, reddet de, i akkuratt den samme uniformen, liv. Hei virkelighet. Det er jo faktisk HELT uvirkelig!
Den enorme mengden med respekt jeg står igjen med ovenfor disse soldatene er.. vi snakker nesten ikke om det. Det er for stort, og for langt vekk. Nærmere for meg enn for en del sivilister, forsåvidt, men likevel langt. Regn det ut i lysår, kanskje.. Og adder en stor klump i halsen.




ph. Gardist Carlin

Da jeg skulle inn i messa til middag tidligere idag ble jeg stoppet av IB*.
IB: Jørstaaad... Knappen på skjorta di..
Jeg mener det, han dro det virkelig ut. Ironisk og i kvalmende godt humør som bare befal er.
Jeg stoppet selvfølgelig opp for å fikse knappen. Lukke lomma på jakka, altså. Null stress, deet. Men poenget..! Bak meg sto selvfølgelig halve leieren i kø, og Hansenjenta fulgte meg hakk i hel.
IB: Hansen, vet du hvorfor du må vente nå?
......ehh.. hva svarer man, liksom.. Så hun svarte ikke..
IB: Det er fordi din kollega her, ikke hadde kneppet igjen knappen på skjorta si!

Å herrejesus, UNNSKYLD AT JEG LEVER. Ingen er perfekt!

 


Så, hva med dere? Har dere noen gang spist med knappen ukneppet?

*inspiserende befal. Sjekker alltid at antrekket ditt er på stell osv osv.

Tirsdag:
Fenriken: "Nå skal vi ta ut våpen. For på torsdag skal vi gå femten kilometer!"

Torsdag kom, og tordag gikk.. jævlig sakte. Jeg kastet på meg feltuniform, gru, stridssekk, hjelm, og hk-Bjarne for å begi meg ut på det tøffeste, fysisk,  jeg har gjort så langt i mitt liv! Vi ble kjørt i buss ut av leir, og satt av... langt vekk. Også gikk vi tilbake igjen.. Å gå i militæret er ikke som å gå i det sivile liv. To rekker, og i fenrikens tempo. Jeg slet med å holde følge allerede etter fem minutter.
Jeg skulle selvfølgelig gjerne fortalt side opp og side ned om denne turen, men jeg husker minimalt! Jeg vet at på ett tidspunkt begynte jeg å gråte, og pusten pustet ikke særlig godt lenger. Jeg bare.. klarte nesten ikke å puste! Jeg gikk ut av rekka, og fikk hjelp av befalet bakerst i troppen. Og vet dere hva? Han lot meg låne hunden hans!! Har aldri hatt så mye kjærlighet og hat innabors på samme tid før! Han bare.. DRO meg opp bakkene, og verden lå åpen. Unna vei, liksom.



..Helt til jeg ga ham fra meg, og.. Jeg begynte å gråte igjen..
Fenr: Åhhh, ka E det no, då?!
Nei..jeg er bare..utmattet
Fenr: E du utmattet NO?!
Ehh..nei! Jeg bare gråter igjen!
Fenr: No tar du deg sammen, også puster du ordentlig! Å stoppe e IKKJE eit alternativ!!

også fikk jeg hunden igjen:-).. og tenkte litt på hva faen det var jeg drev med. Men nå sitter jeg nå her.. og er vel fornøyd med livet. Vi klarer søren i meg alt, vi.

Kort fortalt, vel.

Dagen før juleperm ba (ber vel helst ikke. Beordrer heller..) løytnanten oss om finne svar på følgende:

Hva var det dere så fram til med dette året før innrykk?
Før man drar inn i en slik tjeneste, og nå tror jeg jeg snakker for en del, ser man bare det spennende og morsomme ved alt. Jeg gledet meg til å trene, komme i form. Jeg gledet med til mestringsfølelsen, og til å marsjere med så mange andre som faktisk bryr seg om å løfte armen nitti grader.



Så, ja.. Det gledet jeg meg mest til, og det er vel dette tjenesten som regel går ut på. Men ærlig talt. HEI REALITET. Det er ikke MORSOMT å trene. Jeg kommer sist i mål, og er selvfølgelig aldri fornøyd med dèt. Mestringsfølelsen av ting kommer ikke like raskt og sterkt som jeg trodde. Jeg må som regel finne fram super-egoet, for så å dra fram den følelsen jeg så absolutt bør unne meg en gang iblandt. Jeg sier ikke at vi ikke får skryt, for det får vi, eller at troppen ikke er mestere i gi skryt til hverandre, for det er vi, men følelsen er bare litt annerledes enn slik jeg trodde den skulle være. Det er ikke sånn.. MESTRING.. på en måte. Men den er der, det er den:-)
Marsjering er så utrolig mye mer enn hva man tror. Bare arbeidet som ligger bak den vendingen eller den svingen (åhhh, SVINGEN, vanskelig nok i et skolekorps!), er... ut av en annen verden! Leter du etter den følelsen jeg nettopp skrev om bør du komme til slo (sluttet orden, aka marsjering)- øktene våre, for å si det sånn.

Hvorfor er dere her?
Et utrolig godt spørsmål. Jeg dro på prøvespill, jeg ble intervjuet, og jeg fikk brev om at jeg herved jobbet som musiker..?!?! Fakta så syk at jeg gjentatte ganger nevner det for samtlige i troppen. Jeg jobber som fløytist, jeg.. WHÆT..
Men sånn i bunn og grunn da, dere, så ville jeg først og fremst på grunn av marsjeringen. Marsjering og jeg går hånd i hånd. Har dere SETT garden før, eller? Fantastiske Hans Majestet Kongens Gardes Musikktropp. Og nå er jeg en del av det.



Dessuten er det en utfordring uten like. Jeg er avhengig. Av utfordringer, altså. Jeg merker allerede, etter tre månender, hvor mye militæret har lært og gitt meg!

Hva er det som gjør det verdt å fortsette?



Å, hei..hvor skal jeg begynne, da? Jeg bare.. er forelsket. Forelsket i troppen min. På mandag skal jeg spørre om vi skal gifte oss, for da kan vi være sammen resten av livet. Disse menneskene, dere. Dette BEFALET. Ååå, jeg vil dø med dere, kp3. Forever and always!

Åhåh, og jeg som har lengtet etter ordre helt siden lille julaften, også viser det seg at jeg HAR fått det? Tullejente. 

Å herrejesus, hvorfor har ingen FORTALT meg om hvor bra Den unge Fleksnes er?!

Kvelden før kvelden før kvelden før kvelden sto jeg oppetter taket, bortover gulvet og bakover diverse skap på Huseby leir. Det blir ikke jul uten julevask fra helvete tydeligvis. Ikke for å klage, selvfølgelig. Vasking har blitt en vane. Gjør det hver morgen, jeg. Har dog aldri dratt fram skapene. Forsto jo raskt hvorfor det var nødvendig. Hei rust. Dessuten vasket vi inni skapene, og utførte TIDENES tabbe. Alt i skapet ble lagt ut på senga. Ikke prøv det hjemme, da. Advarer mot sterke bilder og alt det der.



Får vondt bare av å SE på bildene nå i ettertid. Dumme ideer hører ingensteds hjemme. Spesielt ikke på en hektisk kveld med rosignal klokken elleve! Fullførte maraton både fysisk og psykisk den kvelden.



Enda godt jeg elsker militæret sånn ellers! Ta meg tilbake!! Sivilister forstår meg ikke lenger. Dessuten gir de beskjeder, og ikke meldinger. Hva SKJER?

3000 meter på 17 minutter og 20 sekunder. Nede i kubegangen er det hengt opp en liste med alles løpetid(hehe). Jeg står ført opp nederst. Hvilket er naturlig, da jeg kom sist. Bakerst. Ingen bak, ingen ved siden av.
Nå kan dere bare gå en vei, dere!
Åhh, gi meg styrke.

Jeg er totalt utmattet etter uken som har gått. På mandag ble jeg utnevnt til TK. Ansvar for hele troppen. Åttiseks mann alle. Det har vært en utfordring uten like, og jeg har lært mer enn jeg trodde var mulig å lære på fem ukedager. Håper jeg får muligheten igjen. Har jo søren i meg full kontroll! TroppsKontroll, ja. Som i TK!
Vi har spilt julemusikk med kongen og kronprinsen til stede. Vi har sunget med kongen og kronprinsen til stede. OG, jeg har hatt kontroll. MED kongen og kronprinsen til stede. Slå den da, dere. Jeg duger, faktisk!

Denne uka har vært uberkonge. Selvom jeg aldri sier uber.. OG at uber skrives med to prikker over u-en.. Tar for lang tid å finne de prikkene. De brukes jo aldri til noe annet enn uber.. I hvert fall ikke til ord i mitt vokabular..





Bildet sier sitt om mandag, og hva som har skjedd fram til fredag husker jeg lite av. Musikkøvlse, SLO og spitting. En klassisk og god uke for kp3. Liker det veldig godt, og håper det fortsetter slik resten av livet!:))
Igår falt jeg da, dere. OPPOVER. Jeg falt oppover, ja. Hvem i helve.. Ikke spør hvordan jeg fikk det til, da... Det gjorde i hvertfall over gjennomsnittet vondt, og jeg gråt i en halvtime før jeg klarte å halte meg bort til messa for middag. Ååå, hadde det enda vært en idrettskade! Lite kult..
Idag er det lørdag, og tjenestefri. Har kost meg med pussing av sko fra frokost til middag. Det er tydeligvis fri, da. Ingen kan si noe på at jeg har valgt et litt annerledes år, i hvert fall..

Jeg står opp klokken syv i helgene. Helt fra jeg får dratt meg opp til tjeneste klokken halv seks mandag morgen gleder jeg meg til å sove lenge på permen neste helg. Tydeligvis ikke. Planen om å sove noen ekstra timer slår feil hver eneste gang, og når jeg først våkner.. så VÅKNER jeg. Dette resulterer selvfølgelig i en morgenblid og rastløs menig, men jeg blir trøtt og klar for senga igjen rundt tre på ettermiddagen. Lotto!



Jeg kaster i meg maten. Man skal kose seg med maten, har jeg hørt.. Hehe, PRØV det i militæret da, dere. Jeg blir mer sliten av å spise rolig enn å doble tempoet. For tiden krever det altfor mye fokus og konsentrasjon for å slappe av og spise samtidig. Få det ned, og lev videre, liksom.. Spiser som regel et stort måltid på under et kvarter! Krever en spesiell teknikk og levemåte jeg vil påstå jeg virkelig har fått dreisen på!

Jeg ruller. En av de første oppgavene vi fikk etter innrykk var å rulle liggeunderlaget vårt HELT uten hull. Ikke prøv det hjemme.. Det er frustrasjon uten like, og jeg kan ikke påstå jeg får så mye ut av det bortsett fra et godkjent liggeunderlag. Hvilket for øvrig er bra, for da slipper jeg å begi meg ut på djevelskapen igjen. Man trenger minst tre mann for å rulle et liggerunderlag, og det tar som regel litt overtalelse før noen drister seg til å hjelpe til.



Dere kan jo selv tenke dere hva jeg  følte da vi fikk ordre om å rulle det UT på skytebanen. Smerte! Åttiseks liggeunderlag å rulle tilbake på leir. Innrykk all over again.
Poenget.. som resultat av denne rullingen har jeg pådratt meg et slags rullemani som gjør at alt som rulles må.. RULLES. Da jeg kom hjem på første perm tok jeg meg selv i å rulle pannekaka på nytt fordi den ikke var tett nok! Lol..?

Jeg stryker. Det sier seg selv. Du kan søren meg ikke gå rundt med dobbelpress, og VÅG å ha rynker på klærne. Ha med et strykejern i veska, da, vel. Burde ikke være så utrolig vanskelig å fikse.



Jeg strekker. Kan begynne med å si at jeg nærmer meg verdensmesterstatus i sengestrekk! Tar dyna på tre minutter. Lett! Senga strekkes, og lakenet strekkes enda mer. Her hjemme har jeg ikke en veldig strekkbar dyne, men jeg gjør mitt beste. Re senga har jeg kun gjort til spesielle anledninger tidligere, men som vi vet..tar man snarveier ut av senga, tar man snarveier i livet.. Så jeg strekker, jeg..

Har livet deres gitt noen bivirkninger, da? Fortell, vel!

Jeg har vært så sykt tøff denne uka, bortsett fra igår da jeg fikk ominspeksjon på våpenet fem ganger før det ble godkjent. Gråten satt i halsen og diverse nærver bak øye, for å si det sånn...
Onsdag tok av. Kvart over syv på morgenkvisten sto hele troppen KTS*. Vi tok turen til Sessvollmoen for en fullkommen skytedag, og TRO meg: dagen var STAPPET. Og kald. Unnskyld befal, men det VAR kaldt. De første timene var jeg ikke helt sikker på hvor jeg skulle gjøre av meg (ikke at jeg hadde så mye valg..), jeg frøs noe helt vilt mye. Klarte ikke fokusere i det hele tatt! Heldigvis ble alt mye bedre da vi fikk litt fortgang i sakene. Jeg skjøt mine fire første skudd, og bommet på hele blinken.
Løytnanten LO av meg,  "Bra, Jørstad!". Er du FREKK, tenkte jeg, og traff så det sang de neste forsøkene! SÅ stolt, vettu! Traff midt i flere ganger! Mester, og alt det der:))



Vi fikk hele trettito skudd hver! Ganske sikker på at det er rekord for musikktroppen, dere. For to år siden fikk de fire, og vi har fortsatt to skytedager vi skal igjennom! Den neste blir i... desember. Kulde! Smerte!.... MILITÆRET!! Jeg er tøff nok:-)


Kulda svulmet opp leppa mi! Klarte faktisk ikke å snakke ordentlig. Hvem trenger restylane, liksom..



Apropos løytnanten. Den mannen fikk virkelig ledd meg UT på onsdag. For det første har jeg aldri meldt meg så mange ganger på samme dag før. Løytnant, garderekrutt Jørstad  gikk etterhvert på autopilot. Det hele startet da jeg ikke fikk ut batteriene av hodelykta. Satt sikkert i fem minutter før jeg mannet meg opp til å spørre om hjelp. Han så litt på den, skrudde av et lokk på høyre side, viste det til meg og ga meg tidenes mest flårete smil. "Pull to open", sto det. Flott..
To timer sener var det enda et lokk som ikke gikk opp. Jeg skrudde for harde livet, lover, men det satt dønn fast!
Løytn: "Det sitter helt fast, altså?", hehe, tenkte jeg, og smilte til han, og sa "JA". Da smilte han dobbelt så mye og jeg så ned.. Åpen!!
Meg: "...mottatt"
Løytn: "Spis mer grøt, Jørstad."
Lol meg et krater, nå står ikke værda til påske, sikkert..


*KTS- klar til strid. Alltid klar..::)

Hør nå. Jeg forventer ikke å få noe for denne bloggen. En god opplevelse for øvrig, men ikke noe utover det.. Jeg blogger fordi jeg har lyst, og skulle ønske jeg kunne gjort det oftere, men jeg er garderekrutt! Ikke forvent daglige oppdateringer! Så slutt, vær så snill, slutt å klage på lite blogging. Kanskje jeg får til litt mer oppdateringer i framtiden, men smør dere med et TYKT lag med tålmodighet! Love:))

På fredag hadde vi vår første konsert. Debutkonsert! Det var en syk opplevelse. Folk sitter der og liksom.. ser på gardemusikken?? Og jeg ER gardemusikken?? Fatter det fortsatt ikke. Jeg er verdens heldigste, tror jeg. Jeg, og åtti andre solstråler av noen musikanter.
Det er konsert idag også! Kom på Musikkhøgskolen klokken 16.00! God stemning!


Med gardesjefen to skritt foran. Han holdt tale etterpå også, rett før vi avsluttet med Gammel Jegermarsj og ENDA bedre stemning. Åå, dere må oppleve det her! Kom på konsert, da!

"altså, i frykt for å høres ut som en komplett idiot, hva er det egentlig dere gjøre om dagene? jeg får liksom ikke intrykk av at dere kjemper dere gjennom hinderløyper fra helvete og sånn, så jeg lurer vel egentlig på hva du fyller dagene med, sånn egentlig?"

HEI! Jo, altså..


Hehee, neida. Du er ingen idiot! Mange lurer på det samme som deg, til og med soldater fra andre kompanier i leieren. Tredje gardekompani, musikktropp er absolutt ikke som andre kompanier eller annen førstegangstjeneste. Jeg er fult klar over at jeg etter forholdene lever i luksus, og det setter jeg selvfølgelig enorm pris på. Hver eneste dag streifer tanken om hvor utrolig heldige vi i kp3 er som får oppleve militæret på denne måten meg!
Når det er sagt lever vi så absolutt et militært liv. Alle regler og normer er de samme, om ikke ENDA strengere for oss. Dagene våre er slik de MÅ være for at vi skal kunne leve opp til folkets bilde av Gardemusikken! Vi er kjent over hele verden for marsjeringen vår, dere elsker oss:))

All militærtjeneste er forskjellig, de fleste går riktig nok gjennom et helvete av en rekruttskole, men etter det er det mange som blir sittende bak rattet eller en datamaskin resten av tjenesteåret. Her i kp3 er rekrutten langt ifra jævlig, men her fordeles den store styrkeprøven utover hele året!
Det krever enormt mye øvelse, og MENGDER med fokus og konsentrasjon for å klare å stå stille i flere timer i strekk. Det verker i hele kroppen, og du må lære å gå på nytt hver eneste gang. Prøv det..  du kommer ikke til å fulføre. Så sant du ikke har forventningsfulle øyne festet på deg eller et befal som er konstant oppi trynet ditt for å se om blikket fortsatt er festet på det samme punketet det var for tretti minutter siden.
Skjønner dere hva jeg mener? Kroppen verker, liksom.. Jeg vil påstå jeg merker ganske greit at jeg er i militæret selvom jeg riktig nok ikke ruller rundt i fult feltutstyr hver eneste dag.

I tillegg til ekstreme mengder SLO (åå, så langt har vi knapt FØLT på smerten, tenker jeg. Kom og ta meg..), legges det utrolig stor vekt på nøyaktighet og ryddighet. Jeg er klar over at dette gjelder over hele det militære Norge, men ikke på langt nær i så stor grad som her. Det holder ikke å bare ha brettekant på alle t-skjortene, og det holder ikke at senga er redd opp så fint som du aldri har redd den før. Vi STRYKER arbeidsuniformen, dere.. Hver eneste dag, helst før hvert måltid. Kp 3 i et nøtteskall, vel:))



Alt dette høres sikkert helt sprøtt og skrullete ut for totalt utenforstående, men alt har sin mening. Her handler alt om nøyaktighet. Søk på HMKG på Youtube, så forstår dere nok hvor viktig det er at befalet trener opp detaljsynet vårt. Man blir ikke verdensmestere i drill ved å bo i skogen!
Vi skal for øvrig igjennom endel grønn utdanning, og for første gang på noen år skal musikktroppen i gassbua! Noen har allerede vært der, og det hørtes ganske frodig og grønt ut for meg, i alle fall:)) Satser på at superkreftene skyter inn da min tid måtte komme. Gass på!

Jeg kan skrive om en typisk dag for oss litt senere, ok? Vi har nok å ta oss til, skal dere vite. Fulle dager fra 05.30 til 20.00 gir mye å fortelle om sikkert.
Fortsett å spørre da! Ingen er idioter. Vi er alle spesielle:-)
Bloggen har heller ikke fått smake på så mye av det vi har gjort så langt i tjenesten. Kanskje jeg blir flinkere til å fortelle om hva vi driver med. Kanskje. Ok, da.

Neida, jeg er dårligst i verden, ok? Men jeg er en ganske grei soldat! Lover! Har løpt meg gjennom hele uka, tanken på å oppdatere en eneste sjel utenfor leir har vært totalt fraværende! Jeg slår ikke engang på mobilen! Sist jeg så den satt jeg på toget tilbake til leir.. Det er merkelig hvordan man blir totalt avskilt fra resten av verden! Jeg leser ikke aviser, ser ikke på tv, hører ikke på radio. Jeg er sammen med de samme grønne menneskene hver eneste dag, og hilser hver gang jeg ser stjerne, streker og litt ekstra vinkler. Alt dette er blitt en vane, dere. Jeg løfter automatisk hånda, setter den til øyenbrynet, og stirrer ned befalet herfra til himmelen. Kjære VENE, vi lever jo i vår egen lille verden!

NØKLER! La ALDRI nøklene henge utenpå uniformen. Dette er selvfølgelig et illustrasjonsbilde:-))

Jeg tenkte å fortelle litt om livet i KP3 snart. Regner med at noen vil vite hva som skjer der! Det er virkelig et fantastisk liv! Gi meg noen dager da! Er det noe dere lurer på? Jeg vil påstå at jeg kan en del om militærlivet generelt, også, om noen er interessert! Hvilket burde være endel! Mange har godt av litt militært blod i årene!

Jeg nevnte at uka har gått i ett. Befalt fant det tydeligvis som en superidé å ha feltutdanning! HÆ, er jeg i MILITÆRE??? På ti minutter fikk jeg byttet ut tverrfløyta med våpen, og arbeiduniform med fullt feltutstyr. Kanskje noe av det kjipeste med å være jente i militæret. DEN HESTEHALEN GJØR TIDEN MED HJELM TIL ET HELVETTE. Et relativt fint helvette, for øvrig, og det forteller kanskje litt om hvor lite negativt jenter og grønt er. MEN, om du ikke bryr deg altfor mye om håret ditt vil jeg på det varmeste anbefale å få det bort. Kutt det av, bli mann. Det funker som regel alltid.



 Ellers er felt tøft! Sa jenta etter å ha brukt to dager på feltTEORI. Lol, det eneste som fortalte at vi hadde grønn utdanning var påkledningen!

OM jeg kjenner Munksgaard? Alle kjenner Munkis. Rettelse, alle vet hvem han er. Alle hører HVOR han er. Flott fyr! Ellers kommenterer vi ikke bildet av meg. Selvutløser og dårlig tid for alltid. Militæret i et nøtteskall, dere. Kan ikke ALLTID se bra ut. Heheeh...

Nå er jeg på toget, igjen. Får så mye perm at jeg glemmer å savne hjemme! Denne gangen har jeg til og med med (med med med med) to soldater på slep! Halden vil få bakoversveis. TRE uniformerte på samme sted, show. ÅÅ, hahaha, BAKOVERSVEIS. Jeg MENTE ikke å wordplaye det engang! Bakoversveis, sant.. Se på håret mitt. Limt bakover.

Vi har fått våpen! Angst x100. Jeg spurte meg nok en gang om hvorfor jeg har valgt et år i grønt. Jeg har det jo strålende. Nesten magisk, faktisk! På mange områder har jeg allerede kommet enormt mye lenger med meg selv, og jeg ler så mye at kiloene renner av! Prøv å spis mat med to bergensere i grønt, for eksempel. Lykke til..
Digresjon, ja? Våpen.. Det var tungt, stort, og skremmende. Det er vel forsåvidt akkurat det bør være. Jeg vender meg nok til det, men det blir nok aldri favorittdelen av dette livet. Drapsvåpen, dere. Våg å si at det er kult. Eller tøft.. Du er derimot jæ.. Jeg føler meg tøff som tør, bare. Litt stolt, og:-)

På mandag er det Gardens dag! Kom til Huseby leir klokken ti på formiddagen! Vi har jobbet fram imot det i flere uker nå, og jeg har trua. Dessuten spiller vi godt allerede. Jeg føler meg enormt priviligert som får lov å være med og spille med ungdom som har SÅ mye talent. Noen ganger tenker jeg til og med at jeg ikke er god nok, men slike tanker utgår. Husk det. Jeg klarer alt. Du og:-)

FOLK-ER-SÅ-MORSOMME. Spiste nettopp kveldsmat med brødskiva i halsen! Hvorfor er det sånn at uniformerte dialektiserte er så hysteriske? Jeg lo i en halvtime i strekk! Dessuten presterte de å si at jeg selvfølgelig er et unntak da de snakker om at jenter ikke får former i uniform.................................

................

Lolsidu. Godt forsøk, da:-) Setter selvfølgelig pris på det.

Enda godt jeg har former andre steder!

Jeg  måtte se ydmykelsen i øynene og stille meg i sykekø idag, da, dere. Å løpe til Holmenkollen med reduserte luftveier, og halvfeber (ok, jeg HADDE ikke feber, men sykesøster sa jeg var på grensen!), virket for meg over gjennomsnittet dumdristig. Vil jo bli frisk så raskt som mulig!
Resten av dagen var heldigvis rolig! Musikkøvelse, SLO, og møte med troppsjefen! Fineste dagen vi har hatt på lenge! Militærvenner er unike, skal jeg si dere. Skaff dere noen:-)

Nå er klokka altfor mye for en Garderekrutt som meg! Tre..... AV.

Jeg er tilbake på leir. Mutters alene på rommet, og en forskjølelse rikere. Heldige meg.. Håper dette er slutten, og ikke begynnelsen på noe stort og kraftig! Kaboom.
Det er et eller annet med meg og tog som ikke funker helt. På innrykksdagen  ble toget innstilt, og det samme skjedde på hjemreisen(hjem? Mener tilbake-til-leir-reisen. Mamma er hjem:- ) ) idag. Buss på meg!




Jeg føler jeg har utnyttet alenetid på rommet særdeles godt (HVEM I HELV.. HVEM er det som øver på hornet på en søndag? HVILEdag!). For det første har jeg fått på meg milionepiecen. Den slår aldri feil. I hvert fall ikke i lukkede selskap.  Som i selskap med seg selv. Jeg har tatt over fellesrommet, sett på Gilmore Girls, og forbannet Jess. Hvem TROR han at han er? Fortjener ikke sitt eget ytre..  Nå skal je... Herregud, dere trenger ikke vite dette. Nå går jeg og stryker.

Jeg liker best de bloggerene som bryr seg nok til å svare på spørsmål fra leserne.. også GJØR jeg det ikke selv! Skamme meg, slutt å være så distré, liksom. Jeg leser spørsmålene, svarer inni hodet, og går på strykerommet for å stryke uniform. Livet i grønt, altså. Skal prøve å komme meg ut av skauen en gang i blandt!
For en uke siden fikk jeg spørsmål om jeg alltid må gå i uniform i offentligheten. NÅ svarer jeg. Lover:-)

I rekruttperioden er det alltid uniformsplikt 24/7. Har fortsatt ikke hørt om en soldat som ikke har hatt det slik. Det gjelder altså ikke kun i Garden! Heldig som jeg er har vi perm nesten hver helg i rekrutten. Det er det ikke mange som får, og gudene vet jeg er takknemlig. Jeg var utslitt etter to uker. Mest psykisk, for man lærer så UTROLIG mye på ekstremt kort tid!



Så nei, etter rekrutten får jeg gå i sivilt (egne, private klær) utenfor tjenestetid. Det blir fint, tror jeg. Selvom jeg er utrolig stolt av uniformen. Stolt AV og stolt I uniform. Dessuten er jeg stolt av kompanistripa, OG at jeg endelig har lært hvordan den skal sitte! SE, GUTTA. Null grunn til å klage nå! Hah.

Nå som ting begynner å falle litt på plass i skogen, kan jeg endelig fokusere på ikke bare å gjennomføre, men også å FULLFØRE. Den dagen jeg dimmer vil jeg sitte igjen med følelsen av at jeg har gjort ALT som står i min makt for å være den beste soldaten jeg kan være. Kanskje litt bedre, til og med. Marsj på, tre av (google it) utgår.

ÅÅ, en dag skal jeg lage miliordliste. Mye spennende ute å går. Evt marsjerer.

"Hei. Morsomt å lese om livet ditt i rekrutten, gøy å tenke tilbake på den tiden. Bare må si ifra at på bildene av deg i M70 er kompanistripa alt for langt opp. Du ser ut som en løk..! :P

Ikke la fenriken ta for hardt på dere, etterhvert skal dere nok få lære at han og er et menneske (spoiler!).

Ha det fortsatt trivelig, kos deg med skap og seng og alt det der. Forresten, forrige post. Du ruller opp stroppene på sekken, right?

Tre av,

Gardist Gombos, signaltromme 2010"



MOTATT!  Herregud, jeg har virkelig fått høre det angående den kompanistripa! Dagen etter jeg skiftet headerbilde snakket jeg med en tidligere Gardist på telefon, og det første hun fortalte meg var at den stripa var for langt opp. Jeg har tatt tak i problemet, og fikset problemet. OK?!?! LA MEG VÆRE! Neida:-) Men jeg bytter nok ut headeren snart, jeg klarer i hvert fall ikke se annet enn den feilplasserte stripa lenger..

Fenriken er god han, og han har allerede vist mennesklige sider. Det har jeg for øvrig alltid visst at han har. Somewhere deep inside. Har aldri hatt problemer bortsett fra da jeg sukket over en dårlig vending i SLO*, og fikk "GJØR DET ORDENTLIG, JØRSTAD!" slengt i trynet.
.........Motatt:-)

Og det er klart jeg ruller opp stroppene på sekken! Hva ELLERS.




*Sluttet orden, aka marsjering. Vendinger, altså å stå på stedet og snurre til venstre, høyere eller helt om, har vi brukt NOEN timer på (more to come..), kan du sii..

Fint, jeg vet ikke hva en metafor er engang. "Du ser ut som en løk" er tydeligvis en sammenlikning. Wæ, selvfølgelig er det det! Burde jeg forstått.. Jaja, prøve og feile- metoden. When you fall get up, waka waka.



Det er perm. Igjen! Bare en uke siden sist jeg var hjemme, og jeg er baret i rekrutten! Heldig soldat er jeg. Vanligvis må man vente i minst fem uker før man får forlate leir! Fornøyd:-)
Hva gjorde dere da klokken slo 05.30 idag da? Jeg var i alle fall på vei gjennom snø og vind med uknyttede støvler, sovesveis og en svær dyne rundt meg. LITT av et syn å se kompaniet på brannøvelse, dere. En gjeng på godt over hundre mann pakket inn i dyner. Pingvinmarsj 2010, søteste jeg har sett så langt i tjenesten! Det er faktisk mulig å finne glede før klokken syv på morgenen. Du skal riktig nok lete jæv.... Lykke til.

Jeg har herved brettet mitt første godkjente skap, for en uke siden ble sengestrekken endelig godkjent, og jeg har tid til å puste ut. Militæret smiler mer og mer til meg, og det hender jeg smiler bredt tilbake. Stress er en vanesak. Faktisk så fins det ikke. Stress utgår, som befalet ville sagt. Man venner seg til liten tid, og gjør ting så raskt at ti minutter etter hvert blir GOD tid. Det er klart jeg er sliten, men det går ikke like mye innpå meg psykisk lenger. Det er tydligvis ikke bare utsiden av kroppen som herdes for tiden.  Innsiden blir jo sterkere og sterkere, klarer sannelig det meste om man jobber litt. Og jobbe må man, det er bare sunt:-) HUSK det. "Tar du snarveier nå, tar du snarveier i livet" sier fenriken. Ikke å annbefale, altså.

"hopp, sats, skyt. Du blogget mye bedre før, min venn. imitasjoner av harer gjør deg ikke nødvendigis raskere. God lykke, kjære :-)"    - Lise

Hopp på deg og, Lisemor:) Jeg har lest kommentaren din rundt tjue ganger, lest den høyt på rommet, og bannet i frustrasjon. Hva er det du mener? Jeg forstår delen med at bloggen min var bedre før, det har jeg skrevet om tidligere, og jeg kommer til å skrive akkurat slik jeg ønsker. Om det er aktivitet på bloggen du snakker om er det ganske vanskelig å gjennomføre for øyeblikket, men det kommer seg etterhvert!
Når du begynner å dra inn harer derimot. Lost forever. Her i forsvaret bruker vi ikke metaforer. Ok, kanskje noen ganger. I ytterst nødvendige situasjoner... "Du ser ut som en løk" osv osv.. Meld deg og snakk tydelig, liksom. Lise, gidder'u? Denne ble rett og slett for komplisert for meg.


Første bilde fra leir! Den som gjetter hva jeg driver med får et liv i posten:) Trenger ikke mitt lenger nemlig, bortsett fra på kveldstid kanskje. Etter tjenesten er ferdig for dagen. Hørt om digresjon? Nå har du det..

Dere vil ikke TRO hva jeg var med på idag. Jeg ler fortsatt. Mili NM i...

HOLD DERE EKSTREMT GODT FAST.....

KARAOKE!
Lol til jeg dør, karaoke og jeg går jo hver vår vei.. egentlig. Men så bare.."Troppen skal ha med i hvert fall to deltakere"- Fedriken.. Love you till I die, tenkte jeg, og rakk en hånd i været. Det ble verken finaleplass eller gavekort i kantina, men jeg er en fin kveld rikere. Troppen vår er finest i verden, og jeg har HYGGET(..ikke engang den eldste generasjonen i familien bruker det ordet.SKJER a..) meg! Til og med skapbretting var greit i dag!

Nå har romjentene slukket alle lys, og jeg kan tenke meg at samtlige forbanner bloggen min for øyeblikket. Slutter nå..

Neida:-)

Joda. Skal opp fem, jo! Nite.

Fint å se at så mange er interessert i å vite så mye mer om meg! Elsker dere. Ser jo nå at følelsen er hundre prosent gjensidig. Setter pris på deet..
NÆT. Fins nok ikke mye som er mer flaut (innenfor bloggverdenens rosa grenser) enn å be leserne om noe, for så å ikke få EN ENESTE kommentar. Igjen. Glad i dere. Herfra til himmelen..:-)
Hjelp meg å leve, da dere. Hjelp meg å fortelle om livet!*

Allerede før tjenesten startet idag slepte folk seg rundt på gulvet i lengten etter perm. Perm er best i verden. MYE bedre enn bare fri, eller skoleferier. Likevel begynte jeg å stille meg selv noen grunnleggende spørsmål da jeg ville ha perm seks timer etter jeg kom tilbake fra en helg hjemme.. Til mitt forsvar var klokken fem (!!!) da disse tankene angrep krateret i hodet mitt, og få tenker klart på den tiden av døgnet. Meld gjerne ifra dersom du er et unntak. Da er du trolig et svært spesielt tilfelle, og hvem vet.. kanskje du kan bli kjent for det..

HOLY JESUS, digresjon fra Kina og hit?? Orker ikke LESE gjennom forrige avsnitt engang.
Mandag har tydeligvis blitt  KBE (Kropp, bevegelse og energi) praksis-dag. Hæla i taket for det, da. På med stridsekk for å trene på hvordan man går raskest mulig i krig.
.......................................og det var da det slo meg........... .............BLE jeg egentlig tjenestedyktig, eller hørte jeg feil?? Jeg dannet baktroppen! Jeg har jo lovt meg selv å aldri være en del av den.. og der gikk jeg. One man band på tur, mutters alene.
Jaja, livet går ikke alltid oppover.. Eller det gjorde det for øvrig idag.. Visste ikke at det FANTES så mange oppoverbakker i Oslo engang! Likevel var det nedoverbakkene som var verst, for i de måtte vi løpe! Det høres så utrolig simpelt ut, men det var tungt. Så uklart til tider faktisk. Kall meg gjerne tøff.

Nå blir det KBE-teori på senga, for jeg endelig får sove! Kake og ballonger:))

*Se innlegget under.

Rekrutten er hard. For mange fysisk.. For meg mer psykisk. Sjela er sliten 24 7. Skjønner? Det foregår så mye i løpet av en dag at jeg ikke rekker å tenke egne tanker engang. Befalet tenker for meg, noe som for øvrig er like greit. Jeg lover å fortelle om det grønne livet, og jeg kommer til å oppdatere i løpet av rekrutten også, men kvalitet og kvantitet, vet dere.. Jeg gjør så mye i løpet av en dag, og fokuserer for tiden på å bare komme meg gjennom, slik at jeg får lagt meg på kvelden. Tjenesten varer fra 05.00 til 20.00 hver eneste dag. I løpet av den tiden er det INGENTING annet enn stress. Jeg rekker ikke tenke før etter kveldsmat!
Dere forstår greia, det er vanskelig for meg å oppdatere, når jeg ikke engang klarer å huske alt som har skjedd i løpet av en dag. Men, jeg har allerede lært utrolig mye, jeg sitter med ufattelige mengder kunnskap om mililivet, og meg selv. Derfor må dere gjerne stille spørsmål! Det ville hjulpet meg mye, så slipper jeg å tenke for mye nå i førsten. Spar meg for hodebryet, og fortell meg hva jeg skal skrive om.
Haha, jeg har blitt altfor vant til å få ordre!

Spør meg om noe, a.

Hei sivilister! Det var utrolig merkelig å vandre blandt dere igjen. FINS det en en verden utenfor leir, liksom.. Jeg har perm, altså. Min første perm som menig, og HALLELUJAA. Kroppen min har lengtet etter hvile. Hei hvile, hvem ER du? Vi må begynne HELT på nytt.. Back to basic. "Hvile, Garderekrutt Jørstad, hyggelig å møte deg". Motatt? Dere skjønner tegninga? Milibabling.. Resultat av stress, sikkert...



Jeg har hengt med søster i hele dag. Hun er særs spesiell.. Står opp klokken elleve, og limer ikke håret fast til hodebunnen før hun går ut av huset. Lurte en stund på om hun kanskje var adoptert, men så så jeg rundt meg og forsto at det trolig heller er mitt tilfelle. Befalet la meg sikkert på trappa her hjemme da jeg var et lite stebarn, slik at jeg skulle vokse opp i verdenen utenfor, og nå har jeg altså blitt gammel nok til å bli vervet til det grønne liv. Nesten litt Harry Potter-feeling over hele greia.. Harry og jeg:-))

Random2010. Dette er egentlig et bilde av meg i fullt milistridsutstyr:))

 ÅÅÅ, dagene går i ett, og HOLD DERE FAST NÅ.. blogg settes til  side.. Ja, cry me a river.. Evt et krater..

Her om dagen skrev jeg et innlegg jeg ble skikkelig  fornøyd med! Helt til det forsvant. Da var jeg ikke fornøyd lenger, og det tok noen dager å komme seg videre etter tapet. Nå er jeg tilbake, og forhåpentligvis er det verste stresset over slik at jeg blogge til jeg DØR.

"Åssen går det VOE?" LOL MEG EN SJØ. Evt et krater..igjen. Det er lite begeistring for blogging her på rommet, og jeg får slengt kommentarer etter meg DAGLIG. Alle er vel forskjellige! La meg være den jeg er, liksom:-(
Jaja, kommer meg vel videre. Som om jeg gir meg (sa jenta, og tok null push ups. Fysiske tester fra helvette..). SKJER ikke:-)

Igår hadde vi vår første leksjon i stridsteknikk! Jeg var veldig spent, tenkte at endelig fikk vi smake skikkelig på mililivet. Vi så en episode av Band of Brothers, og jeg,.. vurderte å dimme på stedet. Hva GJØR jeg her, liksom? Men så gikk det over, og Jørstadstyrken slo inn. Klart jeg klarer meg! Er jo sterkest i verden!
Fikk kastet på meg GRU (stridsvest med endel ekstra kilo kroppen kan kose seg med), og løp for livet til oppstillingsplass for avmelding.. Også.. hadde jeg ikke pakket den ferdig! "Dere som mangler noe.. dere har fem minutter. SPRINGMARSJ!" OKEY, løpeløpeløpe. og jeg LØP. Klarer jo alt, jeg, vet dere. Klarte dette også, og rommet mitt ble det eneste som stilte med null mangler. Stolt, selvfølgelig.

Ellers er livet et eneste stort stressmoment, men jeg klarer meg. Folka her er som milifolk flest. Fine og gode. Dessuten dør jeg av latterkrampe rundt fem ganger hver dag. Mennesker er så morsomme! Ok, ikke alltid. Men jeg holder en ganske god standard. Milifun#1=meg. 

....................................Nite. 

Herregud, gutta. SE på bildet, da. Kan garantere at uniformen ser noe  annerledes ut. Dessuten er ikke flagget tegner på en post it lap:))
Dagen har vært så fantastisk! Sto opp klokken seks, og hadde for øvrig en grusomt stressende innetjeneste*. Jeg ble også beordret til springmarsj idag. Herrejesus, man merker man er i militæret en gang i blandt.. Hadde ikke fjernet lommeboka mi fra toppen av skapet, og fikk en grei leksjon foran troppen om hva befalet mente om den saken. Deretter mumlet jeg så tydlig som mulig "MOTATT!!!", og spurtet derfra og hit. Hvilket er en grei strekning å løpe dersom formålet er å kjenne blodsmak i munnen.
Det er ganske vanskelig å finne motivasjon noen ganger. Å ha SLO** tre timer i strekk trekker deg litt ned når det er SÅ langt å gå. Men troppen ender jo opp som verdens beste hver gang, så en dag kommer vel vi oss dit også. Det er en fin tanke å ha når det er som verst..

Jææ.. begynte vel hele innlegget med fantastisk, så jeg skylder dere vel en forklaring. Etter SLO ble vi sendt opp til rommet for å pakke stridssekken og stille opp utenfor. Vi ble satt på busser, og kjørt til Sognsvann, der vi ble delt opp i grupper for å gjøre aktiviteter! FOR Å BLI KJENT MED HVERANDRE. ÅÅÅ, befalet<3 Noen ganger slår de til! Dessuten var tjenesten ferdig klokken fire idag, og alt var bare fryd og gammen. Koser meg i dag, altså!
Satser på god dag imorgen, da, dere. Sats med meg, så er vi flere om det!

* Vask, strekking av laken. Stryking av dyne. Bare tenkt deg det sykeste innenfor rengjøring og vi gjør det garantert.`
**Sluttet ordning. Godt(!) brukt her i Garden! Vi har ikke startet marsjering enda, men står i rett, og hvil om hverandre. Noen øvelser som får føttene, knærne og nakken til virkelig å føle på livet...

Jeg-lever. Nesten. Føles ihverfall slik ut akkurat nå. Jeg kan ikke tro at det kun er fire dager siden jeg blogget sist! Dagene i militæret er så gru-fuckings-somt lange.. Idag sto jeg opp klokken halv fem for å rydde i skap, stryke uniform og klistre håret til hodet. Alltid like fint å både føle seg og se ut som en mann. De to siste dagene har vært ganske tunge psykisk, med mye indre frustrasjon som jeg ikke helt kan sette fingeren på. Jeg gir meg ikke, da. Aldri. Alle har vel dårlige dager, og dette er en tilvenningssak.

Befalet er flott, og jeg har nesten ikke rotet til noe som helst! Har sjeldent hørt navnet mitt, og det er som regel bra i rekruttperioden. Vi har lært å hilse både inne, med lue, uten lue, gående og i sivilt. Vi har til og med lært å sitte på buss. Det fikk vi innføring allerede første dagen. Jeg har lært så mye allerede at jeg verken har ork eller tid til å ramse opp. Løper for det meste rundt i konstant stress, eller står rett opp og ned i evig venting.

Prøver fortsatt å finne ut av bildeproblemet. Aner ikke hva som skjer med denne dataen. Hang in there. Får perm allerede neste helg (dog det føles et liv unna)..

Imorgen trenger jeg ikke stå opp før halv seks! Åhåhå, livet<3 Dessuten har jeg hørt rykter om at tjenesten er ferdig allerede fire! Livet<3, igjen.

Hei skaren min! For øyeblikket løper jeg trolig rundt i gjørma og hater livet. Koser meg sikkert.
Jeg fikk litt angst da jeg forsto at muligheten for bloggstopp i noen uker var stor (grunnet PC-forbud i rekrutten, blablabla, vet dere), har jo ALDRI hatt et slikt ekstremt bloggtørke før. Kan bare ikke la det skje, tenkte jeg, og satt med en gang igang(gang igang..forvirrende..) å produsere innlegg. Masseproduksjon! HIT IT.

Lol multiplisert med fem hundre, jeg er da virkelig ikke SÅ bundet til bloggen.. Jo, kanskje.. Neida..Eller..
Ok, siden det er mulighet for at en eller annen gardist finner denne bloggen (nåde) holder vi oss til NEI. NEI NEI NEI. LIKER ikke blogg engang, jeg. Hvorfor gidder jeg, liksom.

(blogg<3)

Emiliefavorittsøster er kulest i verden, og poster litt for meg de neste dagene. Hvordan føles det å være postmann? Sorry, kvinne. POSTKVINNE.

Følg med, da, dere. Jeg er tilbake så fort jeg får lov av høyere makter.

Jeg gruer meg til de første rominspeksjonene! Herrejesus, jeg MÅTTE jo prøve å gå opp i rett foran speilet..rullet rundt i latterkrampe før jeg hadde fullført det første ordet. Er dere klar over hvor utrolig komisk det er å høre sin egen stemme steinseriøs og sterk? Nå har jeg tenkt så mye på det at jeg er redd jeg ikke klarer å fullføre setningen foran sesjantet, heller. Å, lufthelt, gi meg styrke!



Jeg gruer meg til å spille med resten av Garden! Fløyte har aldri vært min førsteprioritet. Jeg trives i korps, og jeg har ikke noe imot det, men jeg er altså ingen typisk fløytist. Jeg er en av de få av oss på face som ikke enten har fløyte på profilbildet, eller ivrig forteller i statusen om hvor fantastisk det har vært å spille i fire timer. Jeg vet vi får mye alenetid til obligatorisk øving, og jeg er livredd for at befalene står på utsiden og hånflirer av meg! Det må jo skje..

Jeg gruer meg til å spørre om blogging. Gud, HØR på meg, da. Jeg føler ikke jeg har noe annet valg enn å manne meg opp og spørre om..jeg kan BLOGGE. Toppen av ydmykelse! Jeg tviler veldig på at Gardebefalet har mye til overs for folk som kaller seg bloggere, og nå må jeg altså marsjere inn på toppkontoret, gå opp i rett (gi meg styrke, igjen..), og spørre, med så mye stolthet det er mulig å oppdrive i øyeblikket, om jeg kan..BLOGGE. Lol, dette blir fint..
Når det er sagt har jeg faktisk spurt VPV om lov, og fått klarsignal! Tror likevel det er lurt å dobbelsjekke, sikkert noen temaer jeg bør la forbli ublogget!

Hva er det med militæret som skremmer dere mest?

Jeg har blitt så forkjøla! Hva GIR du det liksom? Det startet i går, dagen etter jeg bestemte meg for å gjøre en skikkelig treningsinnsats de to siste ukene før jeg drar inn. Jogger jeg nå mister jeg trolig all livsglede, noe jeg nødig risikerer rett før jeg faktisk får et liv igjen!
Jæjæ, kan vel ikke gjøre annet enn å pakke meg inn i dyna og la Torstain Bugge Høverstad lese Harry Potter for meg på sengekanten. Det er jo tross alt veldig heldig at viruset angrep nå, og ikke om to uker!

I morgen håper jeg egentlig på at formen er litt bedre. Vil gjerne komme meg til byen for å få ordet noen siste ting før avreise. ÅÅ, nå tvinner magen seg! Jeg skal i Garden, gutta. Musikktroppen. Det har fortsatt ikke gått opp for meg. Norwegian Tattoo var et av TV-høydepunktene da jeg var liten, og det var så fjernt og stort at jeg aldri engang vurderte det før TO uker før prøvespill. Jeg må jo ha noen lufthelter med meg, for det skal ikke være mulig å få leve ut en drøm så enorm at jeg aldri har turt å drømme den. Jeg er verdens heldigste, vel!

Det er tydelig at jeg har valgt den riktige veien innen mote, i alle fall!



Får tydeligvis trutemunn når jeg prøver å se sint ut..

Hva mener dere om det? Denne militærstilen som tar av, altså.. Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva jeg synes. Litt ekkelt, kanskje. Det er akkurat som de falske merkevarene man får kjøpt i Tyrkia. Bare mye verre.

Oh holy hello. Her er jeg, og jeg må fortelle dere noe! Om to uker drar jeg i Garden, og har idag startet siste treningsinnspurt! For to dager siden laget jeg nemlig en plan for de to neste ukene, og nå må jeg fortelle dere om den, slik at den ikke brytes. Ehe, dere vet de samvittighetsbuksene jeg har snakket så varmt om? Vel.. jeg har dem ikke. Forventer selvfølgelig at resten av verden har noen, og syr et par til meg. På med buksene nå!:))
Jeg starter dagen med en halvtimes joggetur. Etter det har jeg faste måltider gjennom dagen, med noen styrketreningsøkter innimellom. Etter middag løper jeg enda en tur. Litt lenger denne gangen, rundt en time. Forstått?
Dere kan tro jeg angret da jeg løp den siste kilometeren i stummende mørke med hardt regn midt i fjeset! Kosa meg fælt, vel..

Da jeg endelig nådde målet, var jeg jo SUPERgira på å se tiden..og så.. sad face. Aner ikke hvordan jeg kunne løpe SÅ lenge på så kort tid?! Bedre lykke neste gang, da. Hvilket vil bli imorgen. Dersom samvittighetsbuksene har kommet i posten til da..

Imorgen skal jeg til Fredrikstad, forresten. Helt alene i den store verden. Skal vandre i Supermaries gater og tenke på hvor mye flott jeg får oppleve. Takk for meg, så lenge!..

Åååh, tenk at jenta er der alt! Imorgen bryter sikkert helvete løs, og hun får løpe hånd i hånd med blodsmak og fordervelse! Misunnelse to no end! Imorgen har jeg to ting på planen: Stå opp, og steke fiskegrateng til middag. Jeg vil ut, ut, ut, og leve for Kongen!

Heldigvis har treningsmotivasjonen virkelig kommet tilbake for fult! Tenker nesten ikke på annet enn mosjon, skal jeg si dere! Kommer som regel ikke inn døra før jeg vil ut igjen! Deilig:))) Jæddæ, skryte meg opp i skyene, sa du? Klarer det fint selv, jeg.

Jeg har fått innkalling til garden.



For fem år siden forandre alt seg på denne datoen. Jeg håper dette er et tegn på noe godt, og at pappa ville vært stolt av meg.