INGER-JOHANNE

Åå, jeg fratar meg herved tittelen som moteblogger. Har ikke engang fortalt dere om mitt nyeste kjøp! Acne Pistols Boots! Gidder ikke engang å vise skikkelig bilde, alle som vil vet vel hva DET er. Så nå har jeg både HK-Bjarne*  OG pistol! Sykt tøft, egentlig.
Så igår måtte jeg jo innvie skoa, da. Tok de på, og kjørte ned til byen for å møte Crazymari for kaffe og kake. Det var koselig..helt til hun gikk fra meg.. biblioteket fristet visst mer. Takk for deg, liksom.
I ALLE FALL..Gud, kommer ALDRI til poenget på denne bloggen. Hvorfor leser dere egentlig? På vei hjem kjørte jeg en liten omvei for å få tatt noen bilder.. Jeg kom forbi en skråning, belagt av oransje blader og noen trær. SUPERT, tenkte jo jeg, og startet å klatre. I mine nye Acne Pistol Boots. 70 grader oppover. Etter fem minutter hadde jeg kavet meg TO meter opp i bakken, og jeg kom fram til at dette ikke var det smarteste gjort i manns minne. Nå kom jeg verken opp eller ned, og fine bilder kunne det ikke bli noe særlig av der jeg befant meg på dette tidspunktet. Jeg prøvde, da. Tok noen bilder, samtidig som jeg klamret meg fast i stammen bak meg.
Og så..



innså jeg at jeg måtte ned igjen..
Kjære vene, så utrolig bortkastet. Det var den permhelga..

*Min HK416, våpenet vi bruker(/for det meste ser på) i forsvaret.

Savn...Det slår meg så pluselig noen ganger. Rett i magen, hardt, og uventet. Så utrolig urettferdig! Man flyr ikke på noen bakfra, da kan man ikke forsvare seg. Hvem GJØR slikt, da? Så her sitter jeg, kledd i grønt, druktet i savn, og helt ukjent.
På leir er det ikke mange som vet det. Nå kanskje, for jeg valgte å skyte det inn litt tilfeldig under en Etikk og miltærmakt- undervisning vi hadde.



"Er død et litt tabu tema? Hvorfor vil vi ikke snakke om det?" spurte presten Sveinar. Det er så typisk, forresten. Det kan da ikke være mange andre enn presten på Huseby som heter Sveinar.. Det er jo perfekt, da vet vi alltid hvem det er snakk om. Dessuten heter den andre presten Sofus. Vi er sikra.
Jeg tror ikke døden er tabu. Ihverfall ikke hos de unge idag. Vi snakker riktig nok ikke mye om det, men hvorfor skal man snakke om døden, egentlig? Jeg lever jo, og min intensjon er å fortsette med dette en god stund til. Det som skjer det skjer, vel..
Nei, selve døden er ikke tung å snakke om. Men andres opplevelser med den, derimot. Ikke nevn det. Usikkert område.
Etter pappa døde, for fem år siden,  har det aldri vært vanskelig for meg å snakke med andre om det.. Hvorfor skulle det være det? Hendelsen er en del av livet mitt, hendelsen er fakta. Hvorfor skulle jeg ikke ønske å snakke om mannen i mitt liv? Han hjelper meg hver eneste dag, han følger alt jeg gjør. Han lærer meg om styrke hver eneste meter av tre kilometers- testen, og han gir meg mot til å trykke på avtrekkeren på skytebanen. Hadde det vært opp til meg kunne jeg snakket om ham hver eneste dag. Tror dere ikke jeg er STOLT, eller? Jeg har jo en verdensmester av en far! TALKSHOW!
Nei, jeg snakker gjerne om det, men jeg forteller det helst ikke. Er det ikke ironisk at det er jeg som får medfølelse når jeg skal fortelle andre om min fars skjebne? KLEIN stemning! KLEIN.



ph x3: Jørstad

Jeg forstår det, jo. Hvordan responderer man når man plutselig får fortalt av meg at pappa ikke lever lenger? Ingen ord virker store nok, ingen trøstende nok. Dessuten er alt brukt opp. Ord, utrykk.. Alle ord du kan bruke i en slik sammenheng blir klisé! Men vet dere hva? Klisjé er en stor del av livet vårt. Kjærlighet er en klisjé, vennskap er en klisjé, gutter er en klisjé, jenter ER klisjé, og død er, uten tvil, en klisjé.. Det må til, og uansett hva du svarer i en slik situasjon er det greit! Jeg er over sjokket, livet mitt har gått videre, og akkurat da vi sitter der og snakker om det er det du som får alt dette slengt i trynet. Unnskyld.
Mitt poeng er at samtaler om død er hva du selv gjør det til. Tabuen er innbilning. Vi tror det er et forbudt tema. Gud forby at vi skaper anspent stemning! Åhåhå, Nordmenn, dere tar KNEKKEN på meg.
Vi er alle i samme båt:-)

Jeg presset paradebuksa, dampet paradejakka, og pusset paradeskoene. Parade ganger tre! Jeg satt opp håret, perfekt, ikke et hårstrå traff kragen.

Og så sto vi jeg der igjen. Full av beundring, lamslått av ærefrykt. Fredag forrige uke kom enda en tropp hjem på perm fra Afghanistan, og jeg var der. Gardemusikken var der, for det er slikt vi gjør, og det er slikt jeg er en del av nå. Hva skal man tenke, da? Verdens heldigste er jeg som får spille for dem, og hedre dem, men svak er jeg. Svak føler jeg meg ihverfall. Imorges, da jeg strøk arbeidsuniformen min, reddet de, i akkuratt den samme uniformen, liv. Hei virkelighet. Det er jo faktisk HELT uvirkelig!
Den enorme mengden med respekt jeg står igjen med ovenfor disse soldatene er.. vi snakker nesten ikke om det. Det er for stort, og for langt vekk. Nærmere for meg enn for en del sivilister, forsåvidt, men likevel langt. Regn det ut i lysår, kanskje.. Og adder en stor klump i halsen.




ph. Gardist Carlin

..du drar på shopping og kommer hjem med Deo Skospray. Og bare dét.. Å, herregud, så stakkarslig. Det er jo ikke engang definisjonen på mann! Jeg har gått fra å være jente, til å bli mann, til å bli.. udefinerbar. Hva GIR du det, a? Har dere hørt den sangen Britney Spears synger? Den med "I'm not a girl.. not yet a woman". Sleng på "not quite a man either", så har du meg, liksom.. Åhh, dere tar poenget..





Det er møtet med dette sivile livet som forteller meg hvorfor jeg hører til i skogen*. Jeg har jo ikke noe her å gjøre! Livet mitt er på leir, klærne mine henger der! Idag handlet jeg til og med på..

hold dere fast...

GINA TRICOT! Herregud, jeg er jo helt i villrede. HELT ute! Jeg handler ikke på Gina Tricot. Jeg er ikke en slik person. Trodde jeg. Verden faller sammen her ute blandt sivilstene. Blir vel nødt til å søke asyl på Huseby etter endt førstegangstjeneste. Kan jo ikke la dette fortsette.. Gina Tricot, liksom! Gi meg STYRKE.

ÅÅ, apropos styrke!! Jeg tok min første push-up tidligere ikveld! Himmel og hav, nå går det bare en vei, folkens! Opp opp opp i det blå, de muskuløs skal få! ..som jeg sier. Jeg er så glad at det halve kunne vært nok (hehe, Munkis*)!

* HAHA, skog?! Det nærmeste jeg kommer skog i min militære hverdag er de bare forvokste kvistene i leirgatene! Liker'e best sånn, egentlig. Skikkelig brosteinjente(aka udefinerbar..), jeg.

* Munkis. Forkortelse for Munksgaard. Dansk venn med norsk statsborgerskap og mange spennende uttrykk. Kom seg på merkelig vis gjennom prøvespill og intervju. Hadde trolig med seg tolk.

Da jeg skulle inn i messa til middag tidligere idag ble jeg stoppet av IB*.
IB: Jørstaaad... Knappen på skjorta di..
Jeg mener det, han dro det virkelig ut. Ironisk og i kvalmende godt humør som bare befal er.
Jeg stoppet selvfølgelig opp for å fikse knappen. Lukke lomma på jakka, altså. Null stress, deet. Men poenget..! Bak meg sto selvfølgelig halve leieren i kø, og Hansenjenta fulgte meg hakk i hel.
IB: Hansen, vet du hvorfor du må vente nå?
......ehh.. hva svarer man, liksom.. Så hun svarte ikke..
IB: Det er fordi din kollega her, ikke hadde kneppet igjen knappen på skjorta si!

Å herrejesus, UNNSKYLD AT JEG LEVER. Ingen er perfekt!

 


Så, hva med dere? Har dere noen gang spist med knappen ukneppet?

*inspiserende befal. Sjekker alltid at antrekket ditt er på stell osv osv.

Tirsdag:
Fenriken: "Nå skal vi ta ut våpen. For på torsdag skal vi gå femten kilometer!"

Torsdag kom, og tordag gikk.. jævlig sakte. Jeg kastet på meg feltuniform, gru, stridssekk, hjelm, og hk-Bjarne for å begi meg ut på det tøffeste, fysisk,  jeg har gjort så langt i mitt liv! Vi ble kjørt i buss ut av leir, og satt av... langt vekk. Også gikk vi tilbake igjen.. Å gå i militæret er ikke som å gå i det sivile liv. To rekker, og i fenrikens tempo. Jeg slet med å holde følge allerede etter fem minutter.
Jeg skulle selvfølgelig gjerne fortalt side opp og side ned om denne turen, men jeg husker minimalt! Jeg vet at på ett tidspunkt begynte jeg å gråte, og pusten pustet ikke særlig godt lenger. Jeg bare.. klarte nesten ikke å puste! Jeg gikk ut av rekka, og fikk hjelp av befalet bakerst i troppen. Og vet dere hva? Han lot meg låne hunden hans!! Har aldri hatt så mye kjærlighet og hat innabors på samme tid før! Han bare.. DRO meg opp bakkene, og verden lå åpen. Unna vei, liksom.



..Helt til jeg ga ham fra meg, og.. Jeg begynte å gråte igjen..
Fenr: Åhhh, ka E det no, då?!
Nei..jeg er bare..utmattet
Fenr: E du utmattet NO?!
Ehh..nei! Jeg bare gråter igjen!
Fenr: No tar du deg sammen, også puster du ordentlig! Å stoppe e IKKJE eit alternativ!!

også fikk jeg hunden igjen:-).. og tenkte litt på hva faen det var jeg drev med. Men nå sitter jeg nå her.. og er vel fornøyd med livet. Vi klarer søren i meg alt, vi.

Kort fortalt, vel.